Hjemlengsel

En formiddag mistet lønnetreet utenfor kommunehuset alle bladene sine.

Den nyutdannede agronomen Yngve Lumbago fikk skylden, selv om det ikke fantes verken beviser eller indisier for at Lumbago hadde noe med saken å gjøre.

En kortesje av to pickuper, en liten varebil, fire personbiler og en traktor jaget Lumbago ut av kommunen. Han stoppet sin 1990-modell Mazda 626 stasjonsvogn på en rasteplass rett over kommunegrensen og slo leir i lyngen femti meter fra veien. Der gjorde han opp et bål å koke kaffe over.

En nyutdannet klassisk fiolinist ved navn Umbraco Sylte, som også var på besøk i hjemkommunen, ble samme dag stoppet av lokalbefolkning hun aldri hadde kjent, som lot som om de var gamle venner av henne.

De lot også som de kjente den nyutdannede frontend-utvikleren Hylke Bravado, som de ikke engang hadde kjent foreldrene til, fordi familien Bravado opprinnelig kom utenfra og holdt seg for seg selv, og de konfronterte Umbraco Sylte med sine forventninger om at hun og Hylke Bravado skulle gifte seg med hverandre og «flytte hjem igjen».

Men det var tre års aldersforskjell mellom Umbraco Sylte og Hylke Bravado. De kjente ikke hverandre. De hadde studert på hver sin kant av landet. For Sylte var det dessuten uaktuelt å gifte seg med en frontend-utvikler.

Sylte forsto at det var nytteløst å diskutere med lokalbefolkningen. De var ikke interessert i annet enn sin forventning om at Sylte og Bravado skulle gifte seg og «flytte hjem». Hun forsto at hun snarest måtte vende tilbake til byen og sin gryende karriere som fiolinist i et ensemble ingen hadde hørt om, som spesialiserte seg på musikk egnet til å holde lokalbefolkningen på hjemplassen på størst mulig avstand.

På grunn av lokalbefolkningen, som virket truende i sin overbevisning om at hun skulle gifte seg med frontend-utvikler Bravado, besluttet Sylte seg til å ta første buss ut av kommunen, selv om hennes opprinnelige plan var å bli værende i to dager til.

Klokken fem samme ettermiddag kjørte bussen med Umbraco Sylte ut av kommunen. Sylte merket at bussjåføren, som var lokal, ikke fulgte med på trafikken, men på henne, via bakspeilet. Han skulte på henne helt til de passerte kommunegrensen. Da bussen hadde kommet over grensen, skvatt sjåføren til og stirret vilt på veien foran seg, som om veien kom helt uventet på ham, og ble så forundret at han mistet styringen og kjørte bussen av veien og ned i en grøft.

I noen sekunder etter bussens sammenstøt med grøftebunnen befant den nyutdannede klassiske fiolinisten seg i opplevd tummel. Men hun innså snart at hun var uskadd, og hun rasket sammen tingene sine - en stor ryggsekk, en fiolinkasse og en liten ryggsekk - og tok seg ut gjennom bakdøren, som viste seg å være enkel å åpne i den posisjonen bussen lå.

Hun stilte seg midt på veien og så i den retningen bussen skulle kjørt. Der var det bare skog og fjell og milevis med vei. Bak seg visste hun at det lå en mil med vei akkurat som veien foran henne. Fordi tanken på å gå en mil tilbake til lokalbefolkningen på hjemplassen var like håpløs som tanken på å gå fem mil inn til byen, slapp hun ryggsekkene sine ned på asfalten og gryntet.

Men så husket hun at hun hadde sett en bil og et telt hundre meter tilbake, ved kommunegrensen. Hun plukket opp ryggsekkene sine og marsjerte med en viss aggresjon opp til rasteplassen hvor bilen til Yngve Lumbago sto parkert.

Da Yngve Lumbago fikk øye på Umbraco Sylte og så hvordan hun marsjerte, lurte han på om aggresjonen hennes hadde noe med ham å gjøre. Han lurte på om hun var en miljøvernaktivist og han prøvde å huske om det var forbudt å koke kaffe i lyngen på denne årstiden. Siden kroppsspråket hennes lot til å være fascistisk, ble han mer og mer usikker på seg selv desto nærmere hun kom.

Men da hun endelig fikk kavet seg opp gjennom lyngen og stoppet fremfor ham, endret fremtoningen hennes seg helt. Hun slapp ryggsekkene fra seg og gikk fra å være fascist til å være en alminnelig, bortkommen person.

Bussen kjørte av veien, fortalte hun. Og hun fortalte at hun trengte å komme seg bort fra hjemplassen, fordi lokalbefolkningen ville tvangsgifte henne med en frontend-utvikler og bosette henne på hjemplassen.

For Lumbago var dette en anledning til å være en helt. Han tilbød seg uten betenkningstid å kjøre Sylte helt inn til byen. Hun takket og var takknemlig, men overdrev sine uttrykk for takknemlighet så mye at begge ble brydd. Og siden han var brydd og innså at hun var takknemlig, men lot som om hun var enda mer takknemlig enn hun var, mistet han lysten til å kjøre henne til byen. Men nå hadde han sagt at han skulle gjøre det, og dermed var han nødt.

Han tok leiren sin ned i en fart og de halte tingene sine ned til bilen og lastet dem inn i bagasjerommet. Så satte de seg inn i bilen, som hadde en utpreget eim av sure og fuktige sneiper, og kjørte av gårde. Sylte husket at hun hadde glemt å tenke på bussjåføren etter at bussen kjørte av veien. Heldigvis sto han og var han ved bevissthet utenfor bussen da bilen til Yngve Lumbago kom til ulykkesstedet. De besluttet i fellesskap, igjen uten betenkningstid, å kjøre videre uten å forhøre seg om hvordan bussjåføren hadde det. Alt sammen var jo hans feil uansett, han fortjente ingen medynk fra to flyktninger.

Yngve Lumbago fortalte Sylte at han var agronom og at han var blitt drevet ut av kommunen av en bondehær, som mistenkte ham for å ha fått en lønn til å røyte.