Granskning

En gang folk samlet seg i den lille byen Hufs, kom de uten en klar idé, for deretter å gå igjen, med en klar idé om at noe var uklart, men ganske sikkert uønsket. For å være konkret: Omtrent tredve innbyggere samlet seg. En av dem var helt sikker på at en beslutning de lokale myndighetene hadde fattet, ikke burde vært fattet. Noen av de oppmøtte var innflytelsesrike. Flertallet var innflytelsesfattige, men hadde angivelig "en stemme", bare de la sine individuelle stemmer i stabilt sideleie og henga seg til allsang.

Den helt sikre personen, som for anledningen tilfeldigvis var en mann i femtiårsalderen, var ikke helt urimelig, erklærte han for de oppmøtte, uten å si noe mer om hvorfor han så det passende å legge "helt" foran "urimelig". Av frykt for å fremstå som (eller være) dissonant, spurte ingen av de oppmøtte om den helt sikre personen dermed var rimelig eller bare litt urimelig.

Han fikk dermed snakke uforstyrret. Og siden han ikke var helt urimelig, forlangte han ikke at de lokale myndighetene straks skulle omgjøre den beslutningen han var helt sikker på at de ikke burde fattet. Derimot forlangte han en granskning av beslutningen. De innflytelsesrike stemte i og sang samme melodi som den helt sikre personen, og snart var hele forsamlingen i fullkommen harmoni.

Da forsamlingen holdt opp med å synge og delte seg opp i enkeltpersoner igjen, syntes de innflytelsesfattige at de hadde gjort sitt for å gjenopprette tingenes orden, som de ikke hadde visst at var i uorden før de samlet seg til allsang. De gledet seg over å ha vært med på å fremme et krav, til å se den helt sikre personen fremme kravet på deres vegne, selv om det var på sine egne vegne at han fremmet kravet, slik at de kunne skryte til sine medmennesker om at det var de som fremmet kravet, som stilte de lokale myndighetene til veggs, og truet med en granskning som sikkert kom til å belyse forhold som de lokale myndighetene ønsket å holde i mørke.

Den helt sikre personen og de innflytelsesrike ble værende en stund etter at de innflytelsesfattige hadde gått, som for å understreke at det var forskjell mellom de innflytelsesrike og innflytelsesfattige, og for å forsikre seg om at de selv fremdeles var innflytelsesrike, og ikke uforvarende hadde mistet sin innflytelse. Men med en gang de var trygget i sine forestillinger, dro også de innflytelsesrike hver til sitt, i den tro at samfunnets orden var intakt. Aller sist dro den helt sikre personen hjem til seg selv, hvor han satte seg i lenestolen sin og pustet lettere og friere enn han hadde gjort på lange tider.

De lokale myndighetene motsatte seg først kravet om granskning. En representant for de lokale myndighetene erklærte at en slik granskning ikke var nødvendig, fordi de lokale myndighetene hadde vurdert sine egne handlinger og grunnlaget for dem, og konkludert med at alt var i skjønneste orden.

Men den helt sikre personen, som "ikke snakket for seg selv", selv om han utelukkende snakket for seg selv, gjentok kravet om en granskning. Og for ikke å virke helt urimelige, gikk de lokale myndighetene med på en ekstern granskning, men fastslo at den eksterne granskningen var deres egen idé og lot som om den helt sikre personen bare var en bråkmaker som aldri hadde fremmet noen slik tanke, selv om alle visste at det forholdt seg motsatt. I bytte mot å innrømme at granskningen var de lokale myndighetenes idé, ble den helt sikre personen utnevnt som leder for granskningen, og de innflytelsesrike personene som hadde deltatt i allsangen ble utnevnt som upartiske medlemmer av granskningskomiteen, på de lokale myndigheters initiativ.

Da granskningen var over og granskningskomiteen la frem sin rapport, skrev den lokale avisen at en rekke kritikkverdige forhold var avdekket. Representanten for de lokale myndigheter uttalte at funnene ble tatt på høyeste alvor, og at de lokale myndigheter nå ville iverksette sin egen granskning. Men at det ikke var grunnlag for å endre på den beslutningen som var fattet, og at det var for tidlig å si om de kritikkverdige forholdene i granskningskomiteens rapport burde få konsekvenser for noen av dem som var ansvarlige for den gale beslutningen.

De beslutningsfattige var stolte over å ha vært med på møtet som granskningen var sprunget ut av. Og de følte at rettferdigheten var skjedd fyllest, siden rapporten skriftlig fastslo at de lokale myndigheter hadde fattet en gal beslutning, og at det var takket være dem at samfunnets orden, som de nå syntes hadde vært i uorden, nå var gjenopprettet. Selv om de altså ikke hadde merket at noe var i veien før møtet med den helt sikre personen og de innflytelsesrike, og selv om ingenting var endret som følge av granskningen.