Hvordan L fant sin plass

L var en sensasjon da han kom til byen. Han var gift med A, som var fra byen. Det var nok til å stille ham i et fordelaktig lys. Men mer enn noe, var det væremåten hans som gjorde at alle som kom i prat med ham, stolte på ham og frivillig gikk mye lengre enn vanlig i å dele sine innerste tanker.

Han startet en virksomhet og ble en av byens menn. Han lærte seg språket og vant mer tillit. Man sto i kø for å stole på ham og for å blottlegge seg for ham.

Selv om han nå behersket språket, snakket han ikke språket. Han snakket sitt eget språk. På den måten viste han en uhildethet som virket tillitsvekkende.

De andre av byens menn og kvinner behersket kun det ene språket og kunne ikke snakke annerledes. Ved å snakke sitt språk, som mest besto av hevdvunnede fraser, fant de trøst. Men de ble samtidig mistenksomme overfor hverandre. Og folk som ikke vandret i maktrommene ble mistenksomme overfor dem.

L var større enn da han først kom til byen. Høyere og sterkere. Penere klær. Det naturlig tillitsvekkende fjeset hans var hardnet og institusjonalisert.

Han snakket sjeldnere. Alltid på hans eget språk.

De andre av byens menn og kvinner, enten de vandret i maktrommene eller ikke, kaklet i vei, til de hadde bundet seg fullstendig til den institusjonen som var L.