Glemsk reisende
På avstand sees hvitt flimre i kunstig lys. Litt nærmere, og linjer avtegner seg i snødrevet. Enda nærmere og en mørk, liten, uregelmessig skikkelse stikker seg ut.
Det er en mann på perrongen. Han skyter rygg. Men det er mer et forsøk på å holde varmen ved brystet og mellom armene, enn et forsøk på å flekke ryggen for verden.
Han ser ned på de parallelle linjene, på sporet. Hvis det da ikke er snøfillenes spill i lyset han ser på, med sporet og svillene og alt det som bakteppe.
Innimellom ser han på klokken. På et armbåndsur med lærreim, som mellom hver inspeksjon har sneket seg oppover armen, og som det er et strev å få ut fra under skjorteermet.
Han ser også til stadighet på den elektroniske tavlen. Der står det hvilken endestasjon toget har og når det er tenkt å forlate perrongen han står på.
Mannen stiger av perrongen. Han stiger på toget.
Så er det som om perrongen glir ut av historien. Den utviskes av det hvite. Det hvite pisker som besatt, men glir snart over i antydninger, siden toget kjører fra lyset på perrongen.
Han ser bindestreker av snø som kaster seg mot ruten.
Konduktøren stopper ved ham og sier billett. Han sier det i et musikalsk og innøvd tonefall. Mannen gir konduktøren en papirlapp. Konduktøren snur papirlappen og snur den tilbake. Han ser på mannen og rekker papirlappen tilbake.
- Hvor skal du?
- Det vet jeg ikke.
- Det må du bestemme deg for, slik at jeg får solgt deg en billett.
- Kanskje du kan bestemme det?
- Nei. Det er utenfor mitt ansvarsområde.
Mannen senker hodet og lytter til perkusjonsverket som skrives av toget der det hamrer mot skinnene. Det minner om noe ubegripelig.
- Jeg må nesten be deg.
- Men jeg vet ikke. Hva foreslår du?
- Det er ditt ansvar å bestemme hvor du skal.
- Ja, men du har vel en mening om det?
- Nei. Ingen mening.
- Men hva ville du gjort?
- Jeg ville bestemt meg for hvor jeg skulle. Det ville jeg bestemt meg for allerede før jeg gikk på toget.
- Det ville du ikke gjort hvis du var meg.
Den reisende merker at han ikke fryser mer. Han knepper opp frakken sin. Under frakken, i en snor rundt halsen, hviler et lite stykke kartong på brystet hans. På stykket kartong står det skrevet: "Jeg husker ikke".
- Du får kjøpe billett til endestasjonen. Så snakker vi igjen når vi kommer dit.
Han tar ut lommeboken sin og åpner den for konduktøren. Konduktøren fisker ut et par sedler. Stikker billetten inn mellom sedlene han ikke har fisket ut. Legger noen mynter i hånden til mannen.