Folk!

Den første forfatterspiren jeg fikk lese var en misantrop. Han hadde skrevet en roman om hvor lite han hadde til overs for folk.

Ingen ville gi den ut. Så han skulle utgi den på eget forlag. Forøvrig jobbet han med en oppfølger, hvor hvert kapittel sprang ut av et refusjonsbrev.

Han kom i prat med meg på en pub. Før han begynte å prate til meg, hadde han dannet en oppfatning av hvem jeg var. Derfor anerkjente han meg helt fra begynnelsen som den han trodde jeg var. Og siden jeg bare lyttet og verken motsa ham eller tilførte samtalen noe, ble han enda sikrere på at han hadde funnet en fortrolig.

"Se på disse menneskene!" Slik åpnet romanen hans. Han tok anstøt av måten folk beveget seg på. Måten de samhandlet med hverandre.

Alle var blindgjengere, fullstendig i kjødets vold. Hvis noen av dem kunne sies å ha bevissthet, var det en ondsinnet, tarvelig, nedrig og korrupt bevissthet. Det fantes ikke håp for menneskeheten. Apokalypsen var et ubetinget gode. Men likevel bar han i seg en desperasjon etter å åpne øynene deres.

Derfor tedde han seg som dem. Som karikaturer av dem. Han unnlot å dusje og pusse tenner. Han brukte ukvemsord i hver setning. Han lovpriste alle former for hedonisme, særlig destruktive og straffbare former for hedonisme. Mest foraktet han enhver som forsøkte å etterleve de idealer han selv mente at ethvert ordentlig menneske måtte forsøke å etterleve.

Da jeg hadde lest romanen hans, ville han vite hva jeg syntes om den. Jeg syntes ingenting om den. Derfor sa jeg ingenting. Satt ved baren og bladde dovent gjennom sidene jeg hadde lest.

"Folk," sa jeg.