Falle i søvn i en park

Han faller inn. Hendene slipper ut varme. Varmen fra hendene trekker inn i mellomgulvet. Mellomgulvet og hendene står i sirkulær forbindelse med hverandre. Og kraft tiltenkt bestrebelser på å flytte verden, er fanget i nytteløst kretsløp.

Han bøyer hodet og lukker øynene. De lukkede øynene og de nesten sammenklemte neseborene står i sirkulær forbindelse, tilsvarende den hendene og mellomgulvet står i.

Det er en tilstand av absolutt trang til å virke på verden, og en tilstand av absolutt lammelse.

Han lekker. Han står urørlig og lekker. Han vil foreta seg noe for å stoppe lekkasjen og forfølge den utløsende årsaken. Men han venter fordi han står fast og forbrenner. Og fordi bristepunktet ikke er nådd. Og fordi det han vil foreta seg kan virke mot hensikten og frembringe bristepunktet.

Alt er forsøk. Han er låst i forsøket.

En park kaller ham til seg. Det går et gjerde rundt parken. Et høyt gjerde man ikke klatrer over. Han går inn gjennom porten til parken. Forsøket slipper ikke inn gjennom porten. Forsøk har ingen adgang til parken.

Han legger seg i parken. En lang stund trekker verden inn gjennom neseborene og pannen hans. Det kribler under armene. På den måten lytter han til forsøket som står utenfor gjerdet og skriker.

Men så glemmer han seg. Det er noe med gresset under ham og trekronene høyt oppe i luften. Snart spiller nye vinder rundt kantene av neseborene. De stryker over nesen fra rot til tipp og legger seg som en beroligende hånd over ansiktet. En hånd som trekker restene av forsøket ut av ham, samtidig som det lar ham puste. Han faller i søvn.

Så våkner han. Han ser seg til høyre og venstre når han går ut porten fra parken. Forsøket er ikke der. Han går i verden.