Bevegelige holdepunkter

Vinduet beveget seg. Det ble smalere og vugget frem og tilbake. Jeg så det. Jeg satte meg opp for å få rede på hva som foregikk, men falt. Rommet var flatt og bølget foran meg. Hele verden var et teppe og noen ristet det. Noen ristet verden og støtte meg ut av likevekten min.

Jeg klamret meg til holdepunkter som skulle være faste, men som bølget med verden, mens jeg var en kandidat for utstøtelse. Holdepunktene var bare holdepunkter i den forstand at jeg holdt i punktene. En riktigere uttrykksmåte er å si at de var utkastelsespunkter. Eller at hendene mine var holdepunktene til verden.

To minutter trippet forbi, uanfektet. Verden bølget uten meg. Jeg prøvde å gjenvinne likevekten min ved å stoppe verden fra å bølge. Fordi jeg ville legge vekten min på verden reiste jeg meg, mens jeg holdt i den. Verden bølget videre, merket meg ikke. Og jeg forbannet verden da motstanden min fikk meg til å falle.

Jeg var falt. Jeg sank i verden, som bølget. Verden tok meg opp i seg som om jeg var noe annet enn et fremmedlegeme. Den lot meg ligge der, lot meg flyte med elementene, som om jeg ikke var der.