Etterpå

Etterpå var det lyst. Det hadde vært mørkt hele tiden. Men så tok det slutt. Da var det lyst.

Jeg syntes det var en dum tanke, men kunne ikke slippe den. Om at lyset var det som hadde forårsaket slutten. Fornuften påsto at det ikke kunne være noen sammenheng. I hvert fall ikke en årsakssammenheng. Men jeg kunne ikke bevise noe. Dessuten var jeg som sagt ikke enig med meg selv.

Det samme har skjedd før.

Med en gang noe er over, dukker ertende ideer opp og skaper uorden. Uansett hvor enkelt det fremstår, det som er over, kommer disse ideene flaksende og innvikler dem.

Og selv om det som vikles sammen er ideer ansporet av ytre omstendigheter, er resultatet at nervene tror det er jeg som er i uorden.

Når lyset og slutten kom samtidig ble jeg fanget i ideen om at lyset hadde fått slutten til å inntreffe når den gjorde. Hvis lyset hadde uteblitt, hadde det som foregikk i mørket kanskje enda pågått. Hvis avslutningen da ikke hadde inntruffet senere, ved at lyset hadde dukket opp senere, eller av andre årsaker.

Lysets innblanding ergret meg, selv om jeg egentlig var lei av det som foregikk i mørket og hadde gledet meg til å gå videre til noe annet. Jeg ønsket meg en naturlig slutt. En slutt som kom i forlengelsen av hver enkelt øyeblikk under det som foregikk i mørket. Ikke ved den utidige innføringen av et element som ikke vedgikk saken.

Samtidig erkjente jeg at lyset kommer på denne måten hvert døgn. Enhver kunne forutsett at lyset ville kommet da det kom.

Fordi jeg var så oppslukt av det som foregikk i mørket, glemte jeg alt som ikke vedgikk det som foregikk i mørket. Det var min egen feil. Det skyldtes noe kritikkverdig i min egen vurdering.

Men det føltes ikke som om det var min feil. Det føltes som at feilen lå hos lyset. Som om lyset hadde et valg. Og som om lyset hadde en egen agenda som fikk det til å handle slik det gjorde. Og at lysets agenda hadde noe med meg å gjøre. Og at lysets agenda var å bryte opp det som foregikk i mørket og vikle meg inn i ideer, ideer jeg dernest forvekslet med meg selv.

Jeg ble sittende i lyset et time. Eller kanskje to timer. Sint. Krenket. Helt til jeg var blitt vant til lyset. Så var jeg i det som foregikk i lyset helt frem til mørket senket seg ved dagens slutt.