Etter den første lykten

Den første lykten ble satt opp om høsten. Mennene gravde et hull så nært midten av husene som mulig. Stolpen ble kjørt inn på en vogn og reist med håndmakt og jordfestet, før en av mennene salte seg opp og tok lykten på ryggen. Han klatret til topps og fikk montert lykten, fikk koblet den til de elektriske ledningene som løp gjennom stolpen. De fotograferte ham halvveis oppe på stolpen, på vei opp og på vei ned. Denne klatreturen var et symbol på hva folkene på stedet kunne greie bare de trakk sammen. 

Før den første lykten ble satt opp, fantes det ikke utendørs elektrisk lys der på stedet. Det fantes elektrisk lys i husene. Og selv om det iblant, særlig om natten, var få vinduer som lyste opp veiene utenfor, greide det seg. 

Etter at den første lykten ble satt opp sluttet vinduene å lyse åsynet sitt på veiene. Beboerne hang opp mørke gardiner for å stenge lyset fra lykten ute fra husene sine.

Når de var i hjemmene sine, syntes folkene at lykten var en plage. Men når de gikk ut om natten eller tidlig om morgenen, likte de at lykten lyste veiene opp og lot dem ligne seg selv i dagslys.