Dag og natt

Det er morgen, men han åpner ikke øynene. Han er våken, men åpner likevel ikke øynene. Øynene hans beveger seg under øyelokkene, det ser hun. Hun sier at hun ser øynene hans bevege seg under øyelokkene, og at hun vet han er våken. Men øynene hans forblir lukket.

Ute i dagen drar hun ham mot opplevelser. Han ser og nikker, smiler med lukket munn. Så hun drar ham mot den samme opplevelsen igjen. Og han nikker og smiler med lukket munn. Hun skyver ham til siden, vender ryggen mot ham og går. Men hun snur, kommer tilbake og drar ham mot nye opplevelser.

Det er kveld. Hun spør om han ikke skal sove. Han sier ingenting, fortsetter bare å stirre opp i taket. 

Når hun spør ham om øynene, lener hun seg på albuen og ser på ham. Om morgenen og om kvelden. Hun blir liggende en stund på albuen. Så slipper hun seg ned på puten sin og sukker, ligger slik på ryggen et øyeblikk, før hun snur ryggen til ham og trekker dynen over skulderen.

Om natten våkner hun av lyder. Ut i mørket spør hun om han også hører lydene. Hun vender seg mot ham og spør igjen. Når han ikke svarer, snur hun ryggen mot ham og ligger med åpne øyne mot skikkelsene som gatelykten og gardinen maner frem på veggen.