En ny tidsalder

Nå bestemmer de seg. Et papirark underskrives. Den som underskriver gir papirarket videre til den som sitter på stolen ved siden av, som underskriver papirarket og gir det videre, helt til det er underskrevet av alle som sitter rundt bordet.

Dermed har de satt en markør i tiden. Markøren sier at vi befinner oss i en annen tidsalder enn før papirarket var underskrevet av alle som sitter rundt bordet.

Vi sitter under tak og lytter til regn som treffer blader og asfalt. Fordi de har bestemt seg for å sette en markør i tiden, lytter vi. Sannheten er at vi ikke lyttet før papirarket var undertegnet av alle som sitter rundt bordet. Men vi innbiller oss at vi har lyttet hele tiden, og at regnet som treffer bladene og asfalten lager en annen lyd enn før, hvilket det ikke gjør. Regnet, bladene og asfalten er helt uanfektet av papirarket. I motsetning til oss.

På motsatt side av byen arbeider noen med et nytt "etter". De tenker ut hendelser som skal gi dem påskudd til å sitte rundt et bord og undertegne et papirark, skyve markøren i tiden frem til et nytt punkt, slik at de som lever da lytter til regn som treffer blader og asfalt for første gang og tror at det høres annerledes ut igjen.

De som satt rundt bordet og undertegnet papirarket står nå under tak. Lyden av regn som treffer blader og asfalt spiller i bakgrunnen. De snakker om fortiden sin og ser at den er god. Og de snakker om sine fiender, hvis nåtid er helt lik deres fortid, og ser at nåtiden til fiendene deres er ond.

De som forbereder en fremtidig flytting av markøren i tiden snakker om de som har gått før dem med forakt. Og de snakker om seg selv med ærefrykt.