En lærer

Han bar sandalene sine med en selvsikkerhet som tilsa at han ikke hadde fått dem utlevert før eller på første arbeidsdag, men senere, i forbindelse med et innvielsesrituale.

Det måtte ha vært etter dette innvielsesritualet at han fikk sin nåværende form.

Da han var nyutdannet var han fremdeles, i sitt vesen, en elev. Åndsfraværende men ivrig. Han hadde stått foran de første klassene som en genserkledd tangloppe.

Nå hadde han sandaler og en hardplastkropp som lignet en remuladeflaske. Hans kvekkende stemme lød under lysrør, alltid den samme prekenen om at dette var hans liv og at han ofret seg til ingen nytte.

Hvert spørsmål og hvert svar, drivstoff for hans rettferdige harme.

Det var noe institusjonelt ved måten han beveget seg på og ved måten han uttrykte seg på. Og særlig ved kvekkingen og bebreidelsene. Man visste at han neppe tjente mye penger i stillingen sin. Men sandalene ga et klart inntrykk av at han var del av noe større. Et laug av sandalbærende martyrer.