Tangent

Det var et alminnelig piano. Først tilhørte det familien Y i noen tiår. Så tilhørte det familien Z.

Hos familien Y hadde pianoet vært omkranset av tapet. Over det hadde det hengt et gammelt rektangulært speil. Tepper på et brunmalt tregulv.

Hos familien Z var pianoet omkranset av bokhyller og omgitt av furumøbler. Vinylgulv og filleryer.

Tangenten helt til venstre på klaviaturet mistet sin tone og sin klang på veien fra familien Y til familien Z.

Ett eller annet sted på den fem kilometer lange veien fra familien Y til familien Z hadde den opprinnelige tonen og klangen til denne tangenten kommet til opphør.

Familien Z hadde aldri hørt tonen og klangen fra denne tangenten. De merket at tangenten ikke hadde en tone eller en klang som lignet det man forventer av en slik tangent. I stedet avga den et dumt dump når man slo den ned, og en vag klang fra uvedkommende strenger. Så familien Z merket at noe var galt med denne tangenten, men siden de aldri hadde hørt hvilken tone eller hvilken klang den hadde hatt, kunne de heller ikke savne den.

Men familien Y, som ikke visste hva som hadde skjedd med pianoet på veien til familien X, savnet tonen og klangen, særlig tonen og klangen fra tangenten helt til venstre på klaviaturet.