Dommer Jukle mister tålmodigheten

Dommer Jukle kalte klubben sin for en slegge. Den var laget av titan og hadde skinntrukket skaft. Sleggen kom med en plate av titan, som for lydens skyld var dobbel, nesten som en kastanjett.

Det var tid for domsavsigelse. I en hel uke hadde dommer Jukle vært tålmodig. Partene hadde ikke greid å holde seg til saken. Dommeren måtte stadig kakke i kastanjetten med slegga for å styre partene inn på riktig spor igjen.

Saken burde ikke vært for retten i det hele tatt. Partene hadde gått til søksmål mot hverandre fordi de mente at alt burde være helt annerledes enn det er. Det var de enige i. Men de var ikke enige i hvordan alt burde være annerledes.

Selv om klokken bare var ti, mente dommer Jukle at det var en lang dag. Naboens katt, som veide førti kilo, hadde sneket seg inn på soverommet hans om natten, og lagt seg til å sove på ryggen hans uten at han hadde merket det. Derfor hadde han sovet dårlig hele natten. Han hadde hatt syrnet melk på frokostblandingen om morgenen, siden det var blitt ham anbefalt. Nå hadde han mageknip. Og kaffen han hadde drukket like før retten ble satt truet med å utløse et leirskred.

Oppgjørets time sammenfalt altså med den siste time for dommer Jukles tålmodighet.

Dommeren satte seg i stolen sin og slo gjentatte ganger med slegga. Han slo så hard han bare kunne. De første gangene traff han kastanjetten. Men så kom han ut av fatning og laget flere dype merker i bordet foran seg. Han holdt opp og bemerket irritert at dommen skulle avsies. Dommen ble avsagt i henhold til gjeldende regler. Jukle skulle akkurat til å heve retten da han syntes han hørte en av partene snakke i en nedlatende tone.

Han slo slegga i bordet og pekte på parten som hadde snakket i en nedlatende tone. Deretter begynte han å slå i bordet. Han banket i vei, hardt og raskt, og han fortsatte til han hadde slått bordet sitt til pinneved.