Audiens hos doktor Byll

Da doktor Byll, som ikke var noen ordentlig doktor, innså at døden var nært forestående, mistet han interessen for hemmelighold. Han mistet interessen i en slik grad at han buste ut med opplysninger han inntil nylig ville skadet folk for å avsløre. Kort sagt, han ble en løsmunnet skravlebøtte.

På den tiden da Bylls munndiaré utspant seg, fantes det en bladsmører i byen. Det var altså før bladsmørerne døde ut. Byens siste bladsmører het Ralf Rolf. Han gikk i cord, flanell og lerret og trakk med seg en lukt av kroppsvæsker, gammelt øl, med hint av eik og bær. Lommene på lerretsjakken hans var alltid fulle av rusk og kantareller, som han spiste av hele tiden.

På fritiden var Ralf Rolf en ufyselig fyr som daglig prøvde å forføre doktor Bylls sykepleier, Hygea Regal. Han ville ha henne fordi det var åpenbart at han ikke kunne få henne. Og siden hun var snill og diplomatisk i sin avvisning av ham, konkluderte Ralf Rolf med at hun likte ham. Så han sluttet å pusse tennene, i håp om at plakk medførte økt spredning av feromoner, og oppsøkte Hygea med enda større besluttsomhet enn før.

For å distrahere Ralf Rolf begynte Hygea å bestikke Ralf Rolf. Hun ga ham baguetter med reker og majones. Hun påsto at hun hadde pillet rekene selv, og at hun hadde bakt og smurt baguettene. Det ga ham dyp tilfredsstillelse å spise disse baguettene i Hygeas nærvær. Men i det siste hadde han sett på henne med mistenksomhet mens han siklet og stønnet seg gjennom måltidet. En dag forsto hun at han hadde gjennomskuet henne. Mens han spiste presset han henne opp i et hjørne. Lukten av ham minnet om en massegrav.

"Jeg kan ordne deg et intervju med doktor Byll, hvis du vil," bød Hygea.

"Takk, men nei takk. Han er altfor hemmelighetsfull."

"Ikke nå lenger. Etter at han havnet på dødsleiet har han blitt en skravlebøtte."

"En skravlebøtte?"

"Han prater om hva som helst med hvem som helst."

Ralf Rolf trakk seg tilbake og stakk høyre pekefinger opp i høyre nesebor.

"Når får jeg snakke med ham, da?"

Slik hadde det seg at bladsmøreren fikk audiens hos den døende doktoren som ikke var en doktor.