Vann som skvulper

Han ser folkene inne i bygda. Gjennom stjernekikkerten ser han bygda og folkene som kommer inn og ut av bildet. De forter seg, men synes ikke å vite hva de skal gjøre. Han ser ansikter med jagede og forvirrede uttrykk, som roper til hverandre eller mumler for seg selv. Hender med fingre som spreller mens de venter på noe å ta tak i. Lykken er å få noe å ta tak i. Når hendene legger bord over et vindu eller en dør, er de sterke og rolige. Da mykner ansiktene og åpner seg mot hverandre.

De stenger seg inne, sier han, fordi bølgen kommer.

Han snakker om bølgen. Folkene inne i bygda haster rundt og stenger seg inne fordi de snakker om uvær og bølger. Men han forholder seg stille, fordi han ikke snakker om uvær. Og heller ikke om bølger. Bare om bølgen.

Havet er her hele tiden, sier han. Det beveger seg hele tiden. Havet er et kar med vann som skvulper.