Fornøyelig strev, vidunderlig støy

En 50 år gammel mekanisk skrivemaskin av merket Olivetti Lettera 32 er det nyeste tilskuddet til min familie.

Da jeg begynte å skrive i 11-årsalderen (1990-1991) brukte jeg familiens mekaniske skrivemaskin, en oransje Silver-Reed Silverette S.

Mot slutten av mine fem år i Bodø (1996-2001) hadde jeg en mekanisk skrivemaskin. Jeg husker ikke hvilken modell, eller hvor den ble av til slutt.

Da jeg flyttet til Oslo i 2005 kjøpte jeg en mekanisk skrivemaskin av merket Diplomat på søndagsmarkedet i Birkelunden. Den ble stjålet fra en bakgård på Grünerløkka samme år, mens jeg flyttet inn i en leilighet der.

Ikke-mekaniske skriveredskaper

Jeg ønsket meg en elektrisk skrivemaskin med rettetast. Mine foreldre kjøpte derfor en Brother AX-110 til jul i 1991.

Jeg ønsket flere muligheter hva typografi og layout angikk. Sommeren 1994 kjøpte jeg en PC, en Olivetti PCS 44/c.

Jeg kjøpte en laptop i 2001, som var i bruk til den sluttet å fungere vinteren 2004-2005.

Jeg kjøpte en hvit MacBook i 2006. Da den til stadighet fusket i 2009, kjøpte jeg en mini-PC av merket Asus. Jeg kjøpte en MacBook Pro i 2010 og en MacBook Air i 2020.

Tilbake til start

I forrige uke (juli 2023) kjøpte jeg mekanisk skrivemaskin på finn.no, en Olivetti Lettera 32, 1973-modell.

Olivetti Lettera 32

Jeg skriver mest tidlig om morgenen. Da skriver jeg på laptop, for ikke å vekke noen.

Men i ledige stunder om dagen og om kvelden er det fint å lukke døren til soverommet og oppsøke sanseopplevelsen det er å skrive på den mekaniske skrivemaskinen.

Maskinen lukter av metall og olje.

For hver bevegelse lager den lyd. Det smeller når jeg slår ned en tast og typearmen

¹

slår mot arket rundt valsen. Et lite dunk høres hver gang valsen rykker mot venstre, og et pling når skriften nærmer seg høyremargen. Å presse inn retur-armen og skyve valsen til venstre utløser en kort, musikalsk begivenhet som bokstavelig talt skjer mellom linjene.

Å sette et ark i skrivemaskinen er håndgripelig: Legge kanten av arket pyntelig ned mot valsen i håp om at det skal stå rett, vri for å få valsen til å rulle og dra arket inn. Om nødvendig løsne arket mens det står i maskinen, ved bruk av en liten spake, og justere det. Prøve å få rett avstand fra den øvre kanten av arket og første linje med skrift. Å skrive er å slå hver tast hardt ned for hvert tegn. Hvis det siste ordet jeg vil skrive mot slutten av en linje er for langt, må jeg dele det i to med bindestrek eller være oppmerksom og framsynt nok til å gjøre et tidlig linjeskift. Linjeskift er en armbevegelse og kontakt med kaldt metall.

Skrivemaskinen er åpenbart utformet for å gjøre det jeg bruker den til. Den er ikke en flerbruksinnretning med intetsigende utforming. Min mobiltelefon, en iPhone 11, kan brukes som skrivemaskin, fotoapparat, videokamera, vekkerklokke, radiosender og -mottaker, TV-sender og -mottaker, telefon, lydopptaker, kart og kompass, bankfilial, billettkontor, butikk, bibliotek, osv. Men den ser ut som en flat, glattpolert svart stein. At skrivemaskinen er konkret og at det er en klar forbindelse mellom gjenstandens utforming og dens formål, er for meg en estetisk lettelse.

Oppmerksomheten er mest på tastaturet mens jeg skriver, for bokstavene og de øvrige tegnene står ikke i den rekkefølgen jeg er vant til. Men jeg må følge med på arket og - som nevnt - passe på når jeg nærmer meg høyremargen, slik at det siste ordet på linjen ikke stopper midt i, uten bindestrek, og at jeg ikke skriver altfor langt ned på arket men bytter ark i tide. Skrivefeil må helst oppdages umiddelbart. Jeg bruker en Tipp-Ex korrekturroller når jeg slår ned feil tast, går tilbake et hakk og får maskinen til å stemple inn riktig tegn.

Når jeg skriver på laptop skjer det hele tiden, at jeg skriver noen ord, sletter dem og begynner på nytt, går tilbake og bytter ut et ord, går tilbake og skriver en ny setning midt inne i et avsnitt. Klipper og endrer rekkefølgen på setninger og avsnitt, setter overskrifter midt inne i teksten osv. På skrivemaskin er ingen av de operasjonene mulig. Når jeg skriver på skrivemaskin må jeg akseptere de ordvalgene jeg gjorde i første omgang, og ikke redigere fortløpende. Hvis jeg begynner å skrive om en idé har jeg ikke noe annet valg enn å fortsette å skrive om den til jeg er ferdig, eller sette inn et nytt ark og begynne forfra. Når jeg skriver på skrivemaskin kan jeg ikke redigere teksten underveis i skrivingen, men må godta utkastet jeg jobber med slik det er, og vente til et eventuelt neste utkast med å gjøre endringer. Om det gir en bedre skriveprosess enn om jeg bruker en laptop vet jeg ikke, men prosessen er iallfall annerledes.

(Det kunne vært morsomt å prøve et tekstbehandlingsprogram med de samme begrensningene som en skrivemaskin har.)

PS! Et musikalsk innslag

1. Navnene på de ulike delene har jeg funnet i artikkelen Hvordan fungerer egentlig en skrivemaskin? på den utmerkede bloggen Retrotast.