Objektiv selvforakt

En morgen våknet Smith av den sterkeste selvforakt han noensinne hadde kjent. Fra det ene øyeblikket gikk han fra å ligge helt indisponert til å sprette opp fra sengen og jage seg selv rundt i soverommet. 

- Ja? Hallo? brølte Smith, som om han trodde det var noen der. Da han ikke fikk noe svar, svarte han til seg selv. - Dette skal jeg komme til bunns i. 

Smith åpnet soveromsdøren og gikk ut i gangen, hvor det hang et høyt speil. Han stoppet som i flukt og søkte over speilbildet sitt med blikket i noen sekunder. 

- Fy faen! spyttet Smith. 

Skikkelsen i speilet var motbydelig og lot dessuten til å være tilbakestående. Smith hastet gjennom gangen og løp ned trappen for å komme vekk fra speilet snarest mulig. Han fryktet at speilbildet lå i hælene på ham. Derfor smatt han straks inn på kjøkkenet og slamret døren igjen etter seg. 

Han ville stoppe og lytte ved døren, men holdt seg fra det og plantet baken sin hardt og trassig ned på en av de to kjøkkenstolene hans. Ikke før hadde han plantet baken sin på stolen, så spratt han opp igjen og marsjerte ut i stuen, hvor han røsket trekket av en pute og trakk det over hodet sitt. 

Det var heldigvis et såpass tettvevd putetrekk at lyset ikke trengte gjennom stoffet. Den fryktelige og ukontrollerte selvforakten som behersket Smith denne morgenen tålte ikke at noe lys skulle treffe ansiktet hans. Men selv om putetrekket var tettvevd og lystett, slapp lys inn fra undersiden, der hvor putetrekket åpnet seg ned mot resten av Smiths kropp.

Derfor fløy Smith seg ut av stuen, ut i gangen og ned trappen til kjelleren. Inn i et vindusløst rom. Han lukket døren og kløv inn i en binge som var brukt til oppbevaring av poteter før i tiden.

Dette at han lå i potetbingen tok Smith som bevis på at selvforakten som hadde vekket ham, var objektivt sann.