Lov å være sur

En dag bestemte Kong Hekle seg for at folkene i riket hans var glade.

- En borger som ikke er glad, er ikke en borger, erklærte kongen. Og han innførte strenge straffer for ulovlig opphold i riket.

Den første til å bli pågrepet og fremstilt for en dommer, var feltmarskalk Suur.

- Du er ikke glad, erklærte arresterende konstabel Humor.

- Hvem våger du å kalle du? ville Suur vite.

- Med inntrengere er hele politistyrken dus, din utlending!, nøt konstabelen å svare.

Feltmarskalk Duus kjente kongen godt. Å diskutere noe kongen hadde bestemt var bortkastet tid. Det var bedre å innrette seg. Så feltmarskalk Duus la armene i kors foran seg og lot konstabelen, som både var forvirret og begeistret, sette håndjernene på ham og føre ham bort.

I ukene som fulgte, ble tusenvis av borgere arrestert og idømt lange fengselsstraffer. Retten erklærte dem for papirløse, statsløse omstreifere og bestemte at de skulle landsforvises så snart fengselsdommene deres var sonet.

Kong Hekle fulgte nøye med på hva som skjedde i riket. Og han bekymret seg fordi folk ikke ble gladere som følge av den nye loven, men lot til å bli mindre glade.

- Dette går ikke som forventet. Hvis jeg ikke var hevet over loven, lå jeg selv i et fangehull nå, sa kongen til seg selv.

Men han syntes det var for tidlig å endre kurs. Loven ble stående. Og i ukene som fulgte ble flere titalls tusen borgere arrestert og fradømt sine identiteter. De eneste glade menneskene i riket var nå politimennene og fangevokterne.

Først etter et halvt år besluttet kong Hekle at han hadde fått nok. Han erklærte at det ikke var statens sak hvilket humør folk var i. Og han besluttet å benåde alle som var dømt og repatriere dem som borgere av riket. Denne snuoperasjonen ble kjent som Opptøningen, selv om det var et veldig tåpelig navn.