Konvolutt etter konvolutt

Resepsjonisten legger en konvolutt på skrivebordet hans. Han ser på den. Han ser på resepsjonisten. Resepsjonisten ler uten at noen av dem vet hvorfor. Latteren til resepsjonisten bryter ut i tide og utide.

Han ler som svar på latteren til resepsjonisten. Han ler med alle tennene, med en annen røst enn den han snakker med. Han snakker med klar og ren røst. Men han svarer på resepsjonistens latter med en latter som er grov og rusten.

Resepsjonisten går til resepsjonen rett utenfor kontoret hans, etterlater ham på kontoret med konvolutten. Han setter seg opp i stolen og drar konvolutten til seg. Ser på den. Han stikker en finger inn i en liten åpning der noen har slurvet med å lime igjen konvolutten. Med fingeren lager han en revne langs hele kanten øverst på konvolutten. Alt skjer raskt. Han handler demonstrativt, som for å understreke for eventuelle ånder i rommet at å åpne denne konvolutten er en helt dagligdags handling. 

Han tømmer innholdet i konvolutten ned på bordet, fordi han har sett noen gjøre det slik på film et par ganger. Innholdet i konvolutten er en mindre konvolutt. 

- Filemon?!

Han roper navnet til resepsjonisten, og resepsjonisten dukker frem fra resepsjonen. Står der som et esel noen sekunder. Kommer deretter inn på kontoret igjen. Som om han styrte et dukketeater, rekonstruerer han åpningen av konvolutten. De ler. 

- Skal du ikke åpne den andre konvolutten? spør resepsjonisten. 

- Jeg skal tenke på det. 

De ler igjen og rister på hodene sine. De slår seg på lårene og knegger. 

Han kaster konvolutten han har åpnet i kassen for papir til makulering. Den mindre konvolutten stiller han opp mellom familiebildene på skrivebordet sitt.