Ganglag

Inne i hver av oss finnes en ganglagmaskin. En liten computer i hjernen, eller kanskje i tarmen, eller kanskje langs hele strekket av vagusnerven. Det forholder seg med ganglagmaskinen som med sjelen. Ingen kan si sikkert om den eksisterer og hvor den ligger. Men enhver som sitter og ser folk gå forbi med så mange forskjellige ganglag, og som legger merke til sin egen kropp mens han går, forstår at en ganglagmaskin må eksistere.

Det er så langt ingen vitnesbyrd eller beviser som tyder på at viljen virker inn på ganglagmaskinens output, selv om utallige mennesker - kanskje alle - en eller annen gang har prøvd å ville et ganglag, bare for å oppdage at viljens innblanding gjør ganglaget mer animert og absurd enn noe utvungent ganglag utpønsket av ganglagmaskinen når den las være i fred.

Man trenger ikke å ville en endring for å utløse en ganglagkrise i seg selv. Det er nok å bli seg bevisst sitt ganglag. Bevegelse, rytme, tempo, holdning. Gangen flyter lett og naturlig, men bare så lenge man er uoppmerksom. Å merke sitt eget langlag midt i gangen, er som å tømme en kopp kaffe i tastaturet mens man skriver eller la en dueflokk fly gjennom mens man sjonglerer dueegg.

Enkelte synes å tro at de er herrer over sitt eget ganglag. Slike ser man nesten overalt. De har blitt vant til nervøsiteten og det animerte ved en forstyrret gange, og overbevist seg selv om at gangen flyter, selv om enhver kan se at den bare flyter på samme måte som innholdet i et malingsspann i en malingsblander flyter.