Ferie

Alt i dette huset er svikefullt. Gulvene, dørene, trappene, skuffene og skapene. Sengen jeg ligger i er ikke til å stole på, den heller. Min første innskytelse når jeg våkner om morgenen, er å ligge stille og lytte. Prøve å høre om noen har stått opp. Om noen ligger våkne i sengene sine og venter på at jeg skal stå opp først. Jeg forestiller meg at vi ligger stille og lytter etter hverandre.

Jeg ønsker at jeg kunne våkne grytidlig helt av meg selv. De andre ville kanskje sovet gjennom knirkingen min ut av sengen, over soveromsgulvet, gjennom soveromsdøren, over ganggulvet, ned trappen, ut på kjøkkenet. Kanskje ville de sovet gjennom surklingen og prustingen fra kaffetrakteren og lyden av kaffekoppen når jeg yderst forsiktig setter den fra.

Var jeg heldig ville de kanskje sovet gjennom klagene fra hengslene til ytterdøren, og lyden av langsomme skritt over singelen bort til lysthuset, hvor jeg kunne nyte noen timer i stillhet.

Men naturen min er også svikefull. Hver morgen forsover jeg meg. Jeg står ikke opp før jeg vet at noen er nede og har traktet kaffen ferdig. Den siste, voldsomme surklingen fra kaffetrakteren er signalet til at jeg skal stå opp, siden jeg likevel ikke greier å sove mer.

Jeg gjør meg tyngre enn jeg er når jeg går ned trappen. Henger i gelendrene. På kjøkkenet tar jeg den største koppen jeg kan finne og fyller den helt opp.

Den som har stått opp og laget kaffe sitter ved kjøkkenvinduet og følger med, enten det er noe å følge med på eller ikke. Uansett hvem av dem det er, drikker de kaffe av små kopper og smiler til meg.

"Er det ikke godt med ferie?" spør de.

"Jo, ferie er godt," svarer jeg da. Og jeg ser at de liker svaret, fordi de hører et bekreftende svar.