Et godt, gammeldags falsum
Han skriver brev. Emnet for brevet er en telefonsamtale han nettopp har hatt. Brevet begynner med en beskrivelse av telefonens ringing forut for samtalen. Til brevets mottaker skriver han om en annen lyd, et annet antall ring og en annen følelse enn den lyden, det antallet og den følelsen som var tilfellet før samtalen.
Han skriver at han hadde forutanelser han ikke hadde. Og han skildrer en gjenopprettet balanse som er oppdiktet. Ubalansen som - ifølge brevet hans - ble endret til balanse idet hans forutsigelse ble bekreftet av telefonsamtalen, hadde ikke funnet sted.
Alt var fremdeles helt likt som det hadde vært før telefonsamtalen. Telefonsamtalen hadde gitt ham en opplysning han ikke hadde fra før. Det er alt. Han skriver brev om telefonsamtalen som om den var en episk tragedie, selv om den var en liten hverdagshendelse uten betydning for annet enn hans selvbilde en ettermiddag i februar.
I brevet gjenforteller han samtalen for mottakeren av brevet. Samtalen forløp slik:
- Hallo?
- Hallo. Snakker jeg med R?
- Ja, hvem er dette?
- Jeg heter T. Jeg jobber for et kompani. Du har tatt en prøve hos oss.
- Ja. Så?
- Jeg ringer for å fortelle deg at du ikke har bestått prøven og at din sak avsluttes. Dersom du tar prøven på nytt, vil en ny sak bli opprettet.
- Hvor mange poeng fikk jeg?
- Null poeng.
- Null poeng?
- Null poeng.
- Ja vel.
- Far vel.
Til mottakeren av brevet gjenforteller han samtalen slik:
«De ringte og fortalte meg at jeg var verdiløs og at jeg ikke burde vært født. Jeg konfronterte dem med at jeg hadde prestert utmerket og ba dem sjekke papirene sine på nytt. De nektet å undersøke nærmere, sa bare at saken var avsluttet fra deres side. Jeg konfronterte dem med deres arbeidsmåte og gjorde dem oppmerksom på deres manglende kompetanse. Jeg stilte også spørsmålstegn ved deres manerer og antydet at vedkommende som ringte meg var oppdratt av ville dyr. Deres verdisyn var rendyrket sadistisk, sa jeg til vedkommende. Drevet av misunnelse og av forakt for kvalitet og virkelige evner. Vedkommende innrømmet at jeg hadde satt ham på plass. Han sjekket papirene på nytt og innrømmet at ingen noensinne hadde prestert bedre på prøven enn meg, men at han var forhindret fra å gjøre noe. Han betrodde meg at han egentlig syntes kompaniets konklusjon var gal, men at han bare gjorde jobben sin. Så fortsatte han med å si at jeg ikke har noen verdi, at slike som meg burde vært skutt, at vi er avskum og samfunnsfiender.»
Side opp og side ned skriver han sitt anklagebrev. Til sist skriver han et anklageavsnitt mot seg selv, for at han ikke har skrevet til mottakeren av brevet på lenge. Han skriver at folk som ham, som venter lenge med å svare på brev, er avskum som burde skytes. Men at han ikke kommer til å skyte seg selv eller innrømme at han er avskum. Bare beklage og fordømme seg selv.
Til sist gratulerer han mottakeren med brevet, som har bestått prøven og blitt ansatt som mellomleder i kompaniet. Og han lover å ta prøven igjen ved første anledning.