En manns latter

Han fryser til når han ler. Ler lydløst. Latteren hans er paralyse. Slik er iallfall folkemeningen.

En som ser nærmere etter, eller lytter nærmere etter, ned i svelget hans, ser eller hører noe. Noe mykt og lyserødt som smeller hit og dit og - mener de - utgjør latteren hans. Denne andre skolen sier at paralysen er et skalkeskjul.

En som holder et stykke glass framfor den åpne munnen hans, kan - under optimale forhold - se at han kun puster ut når han ler. Ikke inn. Latteren hans er ett langt utpust.

Medlemmene av denne skolen hevder ikke at latteren hans kun er ett langt utpust. De åpner for at den også kan være paralyse og/eller smell fra svelget.

De spør seg hva som utløser latteren hans. Og de studerer ham for å få svar.

Blikket hans sies å være et humoristisk blikk. Et blikk som kan omforme alle slags lysimpulser til noe å le av. Men også et blikk som er humoristisk i seg selv, som altså utløser latter hos andre som ser blikket hans.

Sistnevnte anføres også om ørene hans. Ørene hans utløser latter på mange meters avstand. Han har - sier de - humoristiske ører. Ører som kan omforme alle slags lyder til noe å le av.

Videre er han kilen over hele seg. Selv den letteste berøring utløser latteren hans.

Smak og lukt er det verste av alt. Enhver smak og enhver lukt vekker minner og assosiasjoner, som utløser latteren i ham.