Dirigent

Skikkelsen mellom publikum og orkesteret er først en silhuett. Svart og stillestående.

Suset av pludder blander seg med rasling i noteark, skraping av stoler mot parkett og instrumenter som prøves uten koordinering med hverandre. Til fire skarpe støt smeller.

Fra silhuetten stikker en arm ut på venstre side, en på høyre side.

De gjør en synkron bevegelse. Deretter går de hver sin vei. Den venstre opp, ned, opp, ned. Den høyre ned, høyre, venstre, opp. Ned, høyre, venstre, opp.

Foruten armene er silhuetten som før. Svart og stillestående. Armene synes å operere helt uavhengig av hverandre og av kroppen de er en del av.

Publikum er: Støtt, evangelisk, støtt, evangelisk, støtt, evangelisk. Alle er kritikere. De skjuler skriveblokkene for hverandre, slik at gullkornene deres ikke kommer på avveie.

Armene til silhuetten gjør en synkron bevegelse oppad og ut til sidene. Publikum reiser seg og klapper de lukkede skriveblokkene mot håndbakene sine. Silhuetten snur seg og bukker for publikum.

Etter konserten står publikum på gaten og snakker med hverandre uten å si noe, mens de knuger skriveblokkene sine og kaster blikk i retning hjem.