En åpen bok

Frank Zappa 1940–1993

3. desember 2003

Da Frank Zappa døde 4. desember 1993, mistet vi en av det forrige århundres viktigste og mest markante personligheter innen musikken. Tomrommet lar seg vanskelig fylle.

Frank Zappa spiller gitar på scenen
Frank Zappa. Foto: Knut Fjørtoft

Frank Vincent Zappa jr. ble født den 21. desember 1940 i Baltimore, Maryland. Han var eldste sønn av en gresk-arabisk-siciliansk historielærer/meteorolog, etc, og en fransk-italiensk husmor. Senere giftet han seg med Adelaide Gail Sloatman, som han fikk barna Moon Unit, Dweezil, Ahmet Emuukha Rodan og Diva med. Han var glad i stekt mat, espresso og sigaretter av merket Winston. Han holdt seg unna alkohol og narkotika, men var en stor arbeidsnarkoman. Han døde av prostatakreft. Og så, til verket:

I barndommen var Frank Zappa mest opptatt av kjemi og sprengstoff, og han likte å tegne og male. Blant sine første musikalske minner nevner han selv å ha hørt noe arabisk musikk i fireårsalderen. I tenårene lyttet han særlig til R&B og artister som Johnny "Guitar" Watson, Howlin' Wolf, Muddy Waters og Clarence "Gatemouth" Brown. I tillegg elsket han Igor Stravinski, Anton Webern og Edgard Varèse. Tolv år gammel begynte han å spille trommer og han tok et kurs i orkesterperkusjon. I fjortenårsalderen begynte han å komponere små stykker for kammerorkester og i årene som fulgte spille han i ymse R&B-band (blant annet sammen sammen med high school-kameraten Don van Vliet, senere kjent som Captain Beefheart), samtidig som han skrev orkesterstykker og leste musikkteori, harmonilære og komposisjonsteknikk.

Han markerte seg tidlig som komponist, om enn ikke med stor suksess. Iblant fikk han anledning til å høre sine orkesterstykker fremført. Atten år gammel skrev han musikken til en lavbudsjetts westernfilm, Run Home Slow, og to år senere gjorde han musikken til en annen lavbudsjettsfilm, The World’s Greatest Sinner. Med PAL Studio i Cucamonga som base skrev og produserte han poplåter for band som The Rotations, The Pauls, The Heartbreakers og Baby Ray & The Ferns. I 1964 kjøpte han PAL Studio og omdøpte det Studio Z. Etter overtakelsen jobbet han dag og natt sine musikalske eksperimenter. Samme år ble det imidlertid satt en stopper for hans virksomhet i Cucamonga, da Zappa og en venninne ble arrestert for å ha laget en erotisk lydtape. Zappa ble dømt til seks måneders fengsel, hvorav ti dager ubetinget, samt tre års prøvetid. Studio Z ble jevnet med jorden.

Gjennombruddet

Etter sine ti dager i San Bernadino County Jail kom Zappa i kontakt med et band kalt The Soul Giants, som bestod av (Baby) Ray Collins, Roy Estrada, Jimmy Carl Black og Dave Coronado, Gitaristen deres hadde forlatt bandet etter en slåsskamp med Collins, og Zappa overtok jobben. Repertoaret besto av kjente poplåter som "Louie Louie", "Wooly Bully" og "In The Midnight Hour". Rollen som coverartist hadde han spilt før, som gitarist i Joe Perrino and the Mellotones. Den gangen hadde det endt med at han stakk gitaren under sofaen og lot den ligge i åtte måneder. Han ønsket neppe noen reprise på det.

Han klarte å overtale bandet til å prøve ut noe originalt materiale, slik at de kanskje kunne få en platekontrakt. Coronado stakk halen mellom bena og stakk. Han fikk rett i at det ble vanskeligere å finne arbeid, men etter noen harde måneder fikk de napp likevel. Høsten 1965 undertegnet bandet - som i mellomtiden hadde skiftet navn til The Mothers - sin første platekontrakt. Albumet Freak Out! ble sluppet i juli 1966, og det skapte furore. En anmelder, Bob Levinson, skrev: "Med stemmer som burde gjøre en bakgårdskatt (…) til skamme har disse "mødrene" kastet bort to plater og et ubeskrivelig smakløst platecover ved å spille inn åtti minutter rent søppel. (...) En hel side av albumet er viet til en serie lyder som høres ut som en flokk halvslaktet kveg, under den klassiske tittelen "The Return of the Son of Monster Magnet"".

Zappa hadde klart å overtale MGM til å la ham styre markedsføringen. Han brukte undergrunnsaviser og andre obskure medier, og designet selv annonser og pressepakker. På denne måten fikk han profilert bandet som noe fullstendig annerledes og han nådde frem til de målgruppene han ønsket. En annen grunn til å velge denne fremgangsmåten var kostnadene ved det. Siden produksjonen av Freak Out! hadde sprengt alle budsjettrammer og fordi Zappa insisterte på å gjøre et dobbelt album, hadde noe av markedsføringbudsjettet gått med til plateproduksjonen.

The Mothers of Invention (de siste to ordene ble lagt til etter press fra MGM) var nå en etablert del av musikkscenen i LA. De reiste på sin første USA-turné i 1966 og høsten 1967 tok de for første gang turen over Atlanteren, med Freak Out! og deres nye album Absolutely Free i kofferten.

Bandlederen

Da the Soul Giants sa seg villig til å prøve noe nytt, forlangte Zappa at de lot ham ta kontroll over bandet. Han satte dem på fast lønn, ga dem beskjed om å la hår og skjegg vokse, kjøpe utfrika klær, holde seg unna narkotiske stoffer og holde kjeft overfor pressen. Han innførte streng øvingsdisiplin og kunne ofte fremstå som usympatisk i sin streben etter det perfekte musikalske uttrykket.

Det kom ut fem album med den opprinnelige besetningen, som stadig ble utvidet. De hadde for lengst oppnådd kultstatus og en betydelig tilhengerskare da Zappa i 1969 bestemte seg for å oppløse bandet. Senere samme år utkom hans andre soloalbum Hot Rats, en av Zappas mest populære plater noensinne. Hot Rats brøt fundamentalt med den psykedeliske, dadainspirerte stilen man kjente fra platene med The Mothers og skuffet nok mange fans med sitt jazzaktige, rimelig lettfordøyelige repertoar. På den annen siden kom de jo nye fans til.

Det tok ikke lang tid før Zappa satte sammen et nytt Mothers of Invention, og i årene som fulgte skiftet besetningen stadig vekk. Zappa benyttet håndplukkede virtuoser som George Duke, Ian og Ruth Underwood, Terry Bozzio, Vincent Colaiuta og Steve Vai, og forventet intet mindre enn 100% innsats. Ikke bare skulle de mestre instrumentene sine perfekt, de skulle presse seg selv til det ytterste også som entertainere. Enkelte hadde problemer med Zappas metoder, men de fleste så nok nødvendigheten og nytteverdien i det. Deriblant George Duke, som da han kom med i bandet var en høyt utdannet pianist med ganske rigide forestillinger om musikk. Zappa tvang ham til å spille stupide melodilinjer som i Dukes forestillingsverden lå langt under hans verdighet. Duke, som hverken ville synge eller spille synthesizer, endte som en av Zappas aller fineste sangere og synth-virtuoser (sjekk Roxy & Elsewhere og One Size Fits All). Selv mente Zappa at hans band var den beste musikkskolen som fantes, at musikerne fikk ti ganger bedre betalt enn de fortjente og at de egentlig burde betale for å få være med.

Grådige mekanikere

Zappa hadde jevnlige sammenstøt med klassiske orkestre gjennom sin karriere. Erfaringene var stort sett ubehagelige. Ut over 1980-tallet fikk han mer gehør for sin musikk i "seriøse" kretser, mye takket være Pierre Boulez' innspilling av Zappa-komposisjoner, uten at det gjorde ham mer vennlig innstilt til orkestermusikerne og deres fagforeninger. Han kalte dem "en gjeng grådige mekanikere".

Men i 1991 ble Zappa kontaktet av det tyske samtidsmusikkensemblet Ensemble Modern, som ønsket et samarbeid. Zappa likte ensemblets tilnærming til musikken, de gikk sammen og resultatet var en serie konserter i Europa i 1992 og to album: The Yellow Shark og Everything is Healing Nicely. Medlemmer fra ensemblet medvirket også på Civilization Phaze 3. For den alvorlig syke Zappa var dette en stor opplevelse.

Artisten

I Norge er Zappa best kjent for hitlåten "Bobby Brown Goes Down" fra albumet Sheik Yerbouti. For oss som kjenner ham litt bedre, og for de som har opplevd ham live, står han som en entertainer og musiker av eksplosivt kaliber. En konsert med Frank Zappa var som en krysning mellom teater, sirkus, ekstreme instrumentale prestasjoner og humoristiske, ofte saftige tekster. Aftenpostens Tor Marcussen skrev etter Zappas siste opptreden i Norge i 1988 følgende: "Som et moderne Spike Jones-orkester gikk Zappa løs på jazz, rock, reggae, country og "seriøs" musikk med en vidløftighet og et engasjement som var Muppet-orkesteret verdig. Jeg tror aldri jeg har hatt det så morsomt på en konsert noen gang."

Zappa underholdt, provoserte og engasjerte. Iblant dirigerte han publikum i allsang (han kunne dele publikum i fem og be dem synge henholdsvis "Harbor Lights", "In-A-Gadda-Da-Vida", et tema fra "Vårofferet", preludiet til "Lohengrin – Akt 3" og "Ave Maria", samtidig), han tok folk opp på scenen og arrangerte dansekonkurranser. Han kastet grønnsaker og sprutet krem på publikum, og skjelte dem ut hvis de ikke oppførte seg ordentlig. Som regel gikk det bra, men ved et par anledninger kom det til opptøyer. Verst var det på Sicilia i 1982, hvor en konsert endte med skuddvekslinger mellom publikum, hæren og politiet.

Arven etter Zappa

Zappas musikk er et blendverk av ulike musikalske stilarter. Ikke bare gammel R&B og nyere klassisk musikk, men også elementer fra nyere populærmusikk, jazz, reklamemusikk, punk og folkemusikk. På en plate dukker temaet fra Stravinskijs "Soldatens Historie" opp midt inne i en poplåt og på en annen dukker "Louie Louie" opp i et "seriøst" orkesterstykke. Alt med den største selvfølgelighet.

Tekstene er et kapittel for seg. De spenner fra samfunnssatire til filosofiske refleksjoner til folkloristiske låter med basis i episoder "på veien". De syrlige og treffende satirene og låter med seksuelle under- eller overtoner bidro til at amerikansk radio ikke ville spille musikken hans. Han er blitt anklaget for å være kvinnehater, homofob og antisemitt. Han kalte seg selv journalist og avfeide anklagene om antisemittisme med at "jødiske prinsesser faktisk finnes" (sjekk "Jewish Princess" fra Sheik Yerbouti).

I dag ivaretas arven etter Frank Zappa på det materielle plan av kona Gail og The Zappa Family Trust. På det musikalske plan har han mange arvtakere, som for eksempel Jaga Jazzist (selv om de ikke innrømmer at de er en direkte etterligning av The Grand Wazoo), Mr. Bungle, Jono El Grande og Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O. Men om de er aldri så gode, befinner de seg bare i utkanten av Zappas univers, hvor vibrasjonene fra The Big Note knapt nok merkes og hvor man fremdeles ikke er kommet lengre enn til å velge hvilken streng man vil spille på.

For utfyllende lesning