Et objekt

Arven etter bestefaren var et objekt. Slik uttrykte de det. Han fikk nøkkel til objektet. De forklarte at nøkkelen åpnet objektet, men rådet ham til ikke å bruke nøkkelen.

I likhet med bestefaren - argumenterte de, selv om ingen ennå hadde motsagt dem - burde han forholde seg til objektet som objekt. Glemme objektet og overlate omsorgen for det til dem.

Hans oppgave, våget de å konkludere for ham, var å se over tallene noen ganger i året.

Tallene var den egentlige arven, ifølge dem. Tallene kunne avføde nye tall, som kunne "settes i" andre objekter, for å avføde enda flere tall.

Han gikk med nøkkelen i lommen. Den lå kaldt mot lommeforet. Objektet sto foran ham. I andre, tredje og fjerde etasje var det lys i mange av vinduene. Vinduene i første etasje kunne man ikke se, fordi de var dekket av store kryssfinerplater.

Med nøkkelen i hånden tok han seg opp de tre trinnene fra gaten til døren mellom kryssfinerplatene. Han låste opp døren og skjøv den åpen.

Skoene satte tydelige spor. Enkelte steder knaste det under vekten av ham. Bak en disk sto en kost lent opp i et hjørne. Han grep kosteskaftet og kakket det mot veggen fem ganger. Støvet som falt fra kosteskaftet minnet ham om steinsprang fra et fjell noen kilometer utenfor byen.