Václav Havel pakket i begynnelsen av februar sammen tingene sine og forlot Hradcani-borgen i Praha etter å ha ledet Tsjekkia nesten sammenhengende siden 1989.
Den vel 66 år gamle Havel har gjennom sin virksomhet undret og overrasket, ergret og gledet sine omgivelser, og han har alltid nytt stor respekt både hjemme i Tsjekkia og ute.
Han blir ofte forbundet med begrepet dissident og ser også på seg selv som det, en slags avviker. Kanskje ikke så rart, i og med at han allerede på et tidlig stadium i livet opplevde å bli ekskludert fra fellesskapet. Han ble født inn i en velstående borgerlig Praha-familie i 1936. Før kommunismen skapte klasseskillet problemer for ham. Under kommunismen ble personer med borgerlig opphav utsatt for diskriminering, for eksempel ved at de ble nektet tilgang til høyere utdanning. Kanskje er det nettopp denne følelsen av å stå utenfor og ønske seg inn i fellesskapet som ligger til grunn for Havels utrettelige arbeid for alles beste, for menneskerettigheter og hans aversjoner mot ideologier og partidannelser. Sikkert er det at han er helt unik som statsleder og at en viktig epoke i Tsjekkisk historie nå er over.
Filosofibok som trettenåring
Havel fattet svært tidlig interesse for skrivning, hovedsakelig dikt og små historier. Som trettenåring skrev han en filosofisk bok. Denne skapertrangen og nysgjerrigheten skulle komme til å sette preg på hans videre virksomhet. Poesien fortsatte han med frem til begynnelsen av tjueårene. I femtenårsalderen etablerte han sammen med noen kamerater en gruppe kalt Trettiseksere. De befattet seg med intellektuelle spørsmål og ga ut et eget tidsskrift.
Han gjorde seg tidlig bemerket i litterære kretser. Blant annet gjennom sin kritikk av den offisielle litteraturen og litteraturtidsskiftet Květen, hvor han fikk publisert sin første tekst (et brev som tok for seg de problemer tidsskriftet og den offisielle litteraturen etter hans mening sto ovenfor). Ikke lenge etter ble han invitert til en konferanse for unge forfattere på Dobříš. Til denne konferansen forberedte han en enda grundigere drøfting av de problemer han hadde tatt for seg i brevet til Květen. Da konferansen var i gang viste det seg at ingen andre hadde forberedt den nevneverdig, hvilket medførte at den 20-årige Havel med sitt bidrag la føringen for hele det tre dager lange arrangementet.
Dramatiker og politiker
I løpet av militærtjenesten skrev Havel sammen med en medsoldat et dramastykke som ble oppført og deretter fordømt som antimilitaristisk av en tribunal. Interessen for dramatikk blusset imidlertid opp for alvor først etter at han var ferdig med militærtjenesten og nærmest ved en tilfeldighet havnet som scenearbeider ved ABC-teateret. Her ble han godt kjent med teaterets vesen og han begynte mer seriøst å skrive dramatikk. I tillegg skrev han teoretiske artikler om teateret. I 1960 ble han ansatt som scenearbeider ved Teateret på Balustraden, men med større mulighet for å bidra også som dramatiker. I løpet av de neste åtte årene var Havel innom de fleste funksjonene ved teateret, ofte fylte han mange av dem samtidig. Han jobbet natt og dag med alt fra administrasjon til sjauing til regi til det å skrive dramastykker. I løpet av sin periode ved Teateret på Balustraden fikk han satt opp tre av sine stykker, Havefesten (1963), Memorandum (1965) og Vanskeliggjort konsentrasjonsmulighet (1968).
Samtidig skrev han artikler om ymse tema for ulike tidsskrifter. Blant annet satt han i redaksjonsrådet for kulturtidsskriftet Tvář. Han engasjerte seg også politisk. Riktignok ikke særlig høylydt, selv om hans artikkel Over temaet opposisjon vakte betydelig oppmerksomhet i 1968. Samme år invaderte Sovjet Tsjekkoslovakia og reformkommunisten Alexander Dubček ble byttet ut med Gustav Husák i stillingen som generalsekretær, og en atskillig strengere periode ble innledet.
Forbudt forfatter
I begynnelsen av 1970-årene ble Havel, i likhet med mange andre ikke-kommunistiske forfattere, forbudt i Tsjekkoslovakia. Han trakk seg tilbake sammen med sin kone og fortsatte å skrive dramastykker, selv om de ikke kunne oppføres i hjemlandet. Blant verkene fra denne tiden befinner stykkene Tiggeroperaen, Vernissage og Audiens (alle 1975) seg. Iblant arrangerte han små forfatterkongresser på hytten sin i Krkonoše og det ble etablert et aktivt undergrunns litterært miljø.
Havel fortsatte sin virksomhet som forfatter kontinuerlig, selv om han i perioder måtte ta seg allminnelig arbeid. Han jobbet for eksempel en periode som bryggeriarbeider. Selv om de var forbudt i Tsjekkoslovakia, ble hans verker stadig utgitt i vestlige land med stor suksess og Havel ble tildelt flere høythengende litteraturpriser.
Samfunnsforhold og –styring er tema som Václav Havel svært lenge har vært opptatt av. Han gjorde seg bemerket som kritiker og annerledes tenkende på forskjellige områder allerede på 1960-tallet, men det var først på midten av 1970-tallet at hans engasjement begynte å bli farlig.
I medienes søkelys
I 1975 sendte han et brev til generalsekretær Husák hvor han presenterte en analyse av samfunnets begredelige åndelige, moralske og sosiale tilstand og oppfordret Husák til å ta situasjonen til etterretning. Havel så denne handlingen som nødvendig for seg selv; han ville ikke lenger sitte passivt å se på hvordan historien utviklet seg, men heller forsøke å påvirke den. Brevet fikk ingen umiddelbare konsekvenser for Havel, men det må ha bidratt til å sette ham sterkere i myndighetenes søkelys. Brevet ble lest med begeistring av den samfunnsengasjerte delen av befolkningen.
Charta 77
Den neste store begivenheten i Havels politiske liv var stiftelsen av Charta 77, en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon hvor Havel var en av tre talsmenn. Bakgrunnen for denne etableringen var arrestasjonen av det undergrunns rockebandet Plastic People of the Universe. Regimet ønsket å bli kvitt disse ikke-konforme, langhårede musikerne og fremstilte dem som dagdrivere, alkoholikere og narkomane. Havel så at denne arrestasjonen kunne komme til å gå upåaktet hen, fordi man var så vant med prosesser mot opposisjonelle. Men disse musikerne var ikke opposisjonelle, det eneste de var skyldige i var fri livsutfoldelse. I manifestet Charta 77 ble det fremsatt krav om at den tsjekkoslovakiske republikk måtte føye seg etter de menneskerettighetstraktatene de selv hadde underskrevet. I tillegg inneholdt det krass kritikk av samfunnsforhold og –styring. Manifestet ble offentliggjort den 1. januar 1977 etter at man hadde samlet i alt 243 underskrifter til støtte for det.
Myndighetene startet ganske umiddelbart en propagandakampanje mot Charta 77 og skaffet det dermed enorm publisitet. Samtidig ble de impliserte satt i lange forhør, gjerne ti timer av gangen. Den 14. januar ble ikke Havel løslatt etter forhør. Han ble arrestert for første gang og satt i fengsel i om lag fire måneder. Da han slapp ut begynte han å arbeide enda mer intenst. Han fortsatte blant annet som talsmann for Charta 77 og han var med å etablere VONS (Utvalg til forsvar for urettferdig forfulgte). Samtidig var han under konstant press fra politiet, ble utsatt for forhør, trusler, husarrest samt seks nye uker i fengsel. Han tok utflukter til grenseområdene mellom Tsjekkoslovakia og Polen for å møte polske dissidenter og så videre.
Fengslet og dømt
I mai 1979 ble han på nytt arrestert og dømt til fire og et halvt års fengsel, etter først å ha blitt tilbudt å reise i eksil. I fengselet var slavearbeid og diverse former for nedverdigelse dagligdags. Dessuten var det forbudt å oppbevare manuskripter eller overhode å produsere noe annet enn brev hjem. Havel skrev brev til sin kone under hele perioden bak murene. Den strenge sensuren medførte at han måtte ta seg ekstra flid med å få uttrykt det han ønsket å si, og det var ikke tillatt å skrive flere utkast. Disse brevene omhandlet ulike tema og ble lest av svært mange. Senere ble de utgitt som Brev til Olga.
Havel ble løslatt av helsemessige årsaker allerede i 1983, en tid før han egentlig skulle vært løslatt. Han ble overført til et sivilt sykehus, hvor han ble liggende i en måned med brysthinnebetennelse eller –katarr.
Valgt til president
I løpet av 1980-tallet oppnådde han status som ubestridt (uoffisiell) leder av den tsjekkoslovakiske menneskerettighetsbevegelsen. I november 1989, etter et ni måneders fengselsopphold, etablerte han en ny opposisjonsgruppe kalt Borgerforum. Gruppen ble etablert i kjølvannet av at myndighetene angrep en fredelig studentdemonstrasjon den 17. november. Den skulle jobbe for demokratiske reformer og dette arbeidet resulterte i en fredelig maktovertakelse, den såkalte Fløyelsrevolusjonen. Den 29. desember 1989 ble Havel valgt som Tsjekkoslovakias nye president av parlamentet. Han gikk altså på mindre enn to måneder fra å være politisk fange under et kommunistisk regime, til å lede en ikkevoldelig revolusjon mot det samme regimet og innta presidentembetet.
I sin første tale som president lovet Havel å innføre frie valg, hvilket han gjorde og han ble gjenvalgt sommeren 1990. På forhånd hadde han satt som betingelse for å ta vervet at han måtte velges av en fritt valgt Føderal Nasjonalforsamling og at tidligere generalsekretær i Kommunistpartiet, slovaken Alexander Dubček måtte stå ved hans side. Føderasjonen Tsjekkoslovakia var svært viktig for Havel, kanskje mest fordi det var den han hadde sverget troskap til. I 1992 oppsto uenigheter mellom de to største gruppene i parlamentet om hvordan føderasjonen skulle fungere. Som følge av disse problemene gikk Havel av som president den 20. juli og trakk seg helt bort fra det offentlige liv. I midten av november samme år var det klart at opprettelsen av en selvstendig tsjekkisk stat var nært forestående. Havel gjorde det klart at han ville stille til valg og den 26. januar 1993 ble han valgt til den tsjekkiske republikks første president.
Støtter USA
Siden har han fungert som Tsjekkias statsoverhode. Han har nytt stor anerkjennelse både hjemme og internasjonalt som en rettferdighetssøkende, upartisk president. Overgangen fra kommunistisk kommandoøkonomi til kapitalisme har gått langt bedre enn i de fleste andre eks-kommunistiske land i området, selv om det fremdeles gjenstår arbeid å gjøre. Havel har fått kritikk fra ulikt hold, blant annet for sin svært USA-vennlige innstilling. Denne innstillingen har muligens røtter i at mange under kommunismen dyrket USA som ”the land of the free and home of the brave” og har gjort seg mange merkelige utslag. For eksempel ved at han i 1991 utnevnte Frank Zappa til politisk rådgiver (samarbeidet ble imidlertid torpedert av et ultimatum fra USAs regjering) og ved at han nylig underskrev en støtteerklæring til fordel for en amerikanskstyrt krig mot Irak, stikk i strid med folkeopinionen i Tsjekkia. Samtidig har han jobbet for å øke folks, - ikke bare tsjekkernes, men alles -bevissthet omkring globale problemstillinger; menneskenes ansvar for en felles verden. Dette har han blant annet gjort gjennom arrangementet Forum 2000, som har samlet statsvitere, filosofer, sosiologer, kunstnere, vitenskapsfolk, politikere, religiøse representanter o.a. til samtaler i Praha fem år på rad.
Et liv etter Havel?
På tross av kritikk fra enkelte politikere og intellektuelle har Havels posisjon vært bemerkelsesverdig sterk gjennom hele hans presidentperiode. Faktisk så sterk at man i dag har problemer med å finne en verdig etterfølger, - inntil videre står Tsjekkia uten noen president.
Nå som Václav Havel ikke lenger står direkte i det tsjekkiske folks tjeneste, selv om han sannsynligvis fortsatt føler at han gjør det, ønsker han bare å trekke seg tilbake, hvile og skrive. I mellomtiden er mange tsjekkere bekymret. Presidentembetet har siden kommunismens fall vært synonymt med Havel, - hva nå? Ett er sikkert; hans etterfølger blir ikke en tilnærmelsesvis like utrolig personlighet. Ingen gammel dikter i slitte tøfler som kjører rundt i presidentboligen på miniscooter og signerer alle brev med et lite rødt hjerte. Det skal bli interessant å følge utviklingen i Tsjekkia etter Havel.
Utfyllende lesning:
- Havel – Fjernforhør (1989)
- Václav Havel – Forsøk på å leve i sannhet (1990)
(Publisert 19. februar 2003 i studentavisen Utropia.)
RSS for kommentarer
