Linken til artikkelen Spørsmål og svar om asylbarn var ikke mulig å ignorere på Facebook i dag. Den er visstnok forfattet av Lise Christoffersen, innvandrings- og integreringspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet.

Jeg har noen kommentarer til denne artikkelen som overstiger det en statusoppdatering på Facebook har plass til, så jeg poster dem her i stedet:

«Det finnes argumenter for en justering av reglene, men det er også gode argumenter imot.»

Med dette anser Lise Christoffersen at saken er avgjort, akkurat slik Grete Faremo hver gang hun har lirt av seg den samme setningen. Spørsmålet er: Hvilke argumenter er det de snakker om? Men slike detaljer trenger man tydeligvis ikke å bry sine velgere med.

Christoffersen bruker ellers følgende talemåter i innledningen:

• …viktig å presisere…
• …minner om at Norge har en grundig behandling av alle saker…

Slike talemåter er ment å gi autoritet til, eller «bekrefte», det som sies. Men å presisere er i denne sammenhengen å komme med en generell påstand, direkte etterfulgt av en konklusjon som er tvilsom. Å minne om er å gjenta en påstand som forlengst er motbevist («grundig behandling av alle saker»).

Talemåter beviser ingenting. Jorden blir ikke flat selv om jeg sier «Det er nå engang sånn at jorden er flat», «all erfaring tilsier at jorden er flat», «det er viktig å presisere at jorden er flat» eller «det jeg er opptatt av er at regjeringen etter en helhetsvurdering har kommet til at jorden er flat».

En påstand er ikke sann bare fordi den kommer fra en statsråd, statssekretær eller en innvandrings- og integreringspolitisk talsperson. «Autoritetspersoner» har den samme bevisbyrden som alle andre, – den burde kanskje tynge dem mer enn vanlige folk.

Tilbake til den tvilsomme konklusjonen nevnt over: «Sakene er vurdert flere ganger og det er ikke funnet noe som tilsier at de trenger [beskyttelse].»

Hva er det viktigste momentet i setningen? Det er «ikke funnet«, ikke sant? «Ikke funnet» sier noe om hvilke funn utlendingsmyndighetene har gjort, det sier ingenting om asylsøkernes beskyttelsesbehov. Den eneste måten man kan konkludere med at «ikke funnet» henspiller på kjennsgjerningene i asylsaker, er hvis man forutsetter at alle saker får en grundig og individuell behandling. Regjeringen fastholder dette, selv om det ikke er slik. Hvis man anstrenger seg for å overse sentrale opplysninger i asylsøknader, så vil man naturligvis ikke «finne» disse opplysningene.

Christoffersen skriver at 90 prosent av enslige mindreårige asylsøkere får opphold i Norge, og hevder dette beviser at det generelt sett foretas grundige vurderinger av barns beste.

For det første er jeg ikke enig i at henvisning til antall innvilgede asylsøknader for en liten gruppe sier noe om behandlingen av andre saker. Hvis jeg viser til at mine to brødre fikk 200 kroner hver i julegave i fjor, så sier ikke det noe om hvor mye min søster fikk. Det er ingen forbindelse mellom disse to tingene. Det er et falskt bevis!

For det andre: I lys av dagens praksis på dette feltet vil det være lettsindig å tro at «grundige vurderinger» betyr annet enn at saksbehandleren i UDI mumler ordene «barnas beste» for seg selv før han beslutter å avslå familiens søknad om asyl av innvandringsregulerende hensyn.

Christoffersen stiller 11 spørsmål og besvarer dem selv. Jeg gjengir svarene til tre av spørsmålene slik jeg leser dem:

Hva er Arbeiderpartiets asylpolitikk? Å ikke ta mer ansvar for mennesker på flukt enn andre europeiske land.

Hvorfor får ikke alle familier med barn opphold? Fordi regjeringens behov for «kontroll» over innvandringen veier tyngre enn hensynet til barns beste.

Hva betyr det å tenke på barna? Å tenke på barna betyr å ikke tenke på barna.

Les Grete Faremos artikkel her!

Vår politikk er slik de folk flest vil at den skal være. Folk flest er redde for forandring. Folk flest mener at alle asylsøkere skal skjæres over samme kam, uavhengig av hvilken bakgrunn de har eller hvilken situasjon de befinner seg i.

Norske kommuner sliter med å dra sin del av lasset i asylpolitikken.

Halvparten får bli
Når halvparten av asylsøkerne som kommer til Norge får opphold, er det viktig at den andre halvparten reiser ut av landet.

Saksbehandlingstiden
Det tar tid å behandle asylsøknader.

Asylsøkere som får avslag på sine søknader kan klage, men klager vil som regel ikke bli tatt til følge. Det beste for alle parter er om den andre halvparten av asylsøkerne godtar avslaget og ikke protesterer selv om de mener det er gjort feil i saksbehandlingen. Asylsøkere med barn er dårlige foreldre hvis de ikke snarest returnerer til sine hjemland.

Returnektere
Asylsøkere som ikke returner til sine hjemland er skuppelløse opportunister. Vi kaller dem returnektere. De gjør hva som helst for å klore seg fast i Norge.

I debatten om asylbarna har det vært snakk om 450 barn. Det reelle tallet er høyere. Vi har ikke oversikt over hvor mange det egentlig er.

Vi skal ha siste ord!
Regjeringen nevner barns rettigheter til stadighet. Når vedtak fattes i asylsaker er det imidlertid viktigere å sørge for at den andre halvparten av asylsøkerne forlater landet, enn at man tar hensyn til den enkelte asylsøker. Dette er Stortingspolitikere flest enige om.

Å ta hensyn til barns tilknytning til riket er det samme som å overlate styringen av Norge til kriminelle utlendinger. Er det det dere vil?

Husk at asylsøkere er skruppelløse opportunister som gjør hva som helst for å klore seg fast i Norge. Å bry seg om barns tilknytning til riket i stedet for prinsippet om at den halvparten skal ut, er å åpne dørene på vidt gap for horder av utenlandske kjeltringer.

Noen regimer er glade for å få flyktninger hjem igjen. Andre vil ikke ha dem. Skal andre lands myndigheter bestemme hvem som skal få opphold i Norge ved å lukke sine dører for dem? Skal vi gi folk en sjanse i Norge bare fordi de ikke reiser tilbake til det de flyktet fra og vi ikke lykkes med å tvinge dem?

Halvparten av asylsøkerne får bli i Norge. Hvis ikke den andre halvparten har seg vekk, går det ut over de som får bli.

Melding om barn på flukt
Verden er et fælt sted og mange barn er ofre for fryktelige ting. Vi skal holde festtaler om dette emnet etter at vi har kastet ut de 450 asylbarna.

Oversetterens anmerkninger:
Som all annen oversetting er det vanskelig å oversette politikersnakk. Det er lett å lese for lite eller for mye inn i det de sier. Likevel synes jeg min lesning er tydeligere enn Faremos egne ord.

Hvordan oversetter man denne setningen: «De som får opphold, har et beskyttelsesbehov eller et humanitært grunnlag for å få bli.»?

At de som får opphold oppfyller kravene, er sikkert riktig. Men Faremo implikerer med dette at de som ikke får opphold ikke har beskyttelsesbehov eller et humanitært grunnlag for å bli. Dette er forlengst avslørt som en uriktig implikasjon.

Faremo og resten av regjeringen påberoper seg bred støtte. Hva som er rett og rimelig har ingen betydning, realitetene har ingen betydning, fordi politikken visstnok har bred støtte. Hvis det beste argumentet man har er at man representerer folk flest, da er man suspekt.

Utvalg fra regjeringens ordliste

• Konsekvent
• Rettferdig
• Liberalisering
• Spesialordning
• Likebehandling
• Helhet
• Individuell
• Frivillig
• Effektiv
• Rettssikkerhet
• Konklusjon
• Retur
• Returnekter
• Tilknytning
• Langsiktig
• Kortsiktig
• Gjennomgang

Nesten uansett hva regjeringen sier i den pågående debatten om norsk asylpolitikk, virker det som om dens representanter legger noe helt annet i slike ord enn andre folk gjør.

Bruken av antatt positive og antatt negative ord er ofte ikke annet enn triks og gimmicker, som når den etiopiske statsministeren karakteriseres som en «afrikansk leder forpliktet til demokrati, fred og utvikling».

Ordbruken samsvarer med ideen om makten som premissleverandør: Ordene betyr det vi sier, virkeligheten er slik vi fremstiller den.

Det er ingen grunn til å stole på noe myndighetspersoner sier. Når de sier sannheten eller faktisk har rett i det de sier, er det fornuftig å innrømme dem det. Men som hovedregel bør man ikke tro et eneste ord ved første gjennomlesning. Jeg tror det hadde vært en fordel for ordskiftet i Norge hvis oversetting ble den nye folkesporten.

(Dette innlegget ble først publisert på Dagsavisen.no – Nye meninger 27. mars 2012.)

Falskt håp
Regjeringens svar på krav om å stille asylbarnas saker i bero til etter at stortingsmeldingen om barn på flukt er behandlet i Stortinget, er at dette ikke er aktuelt fordi det vil skape «nytt, men falskt håp».

Hvordan kan regjeringen si at dette håpet er falskt? Kjenner de både innholdet i stortingsmeldingen og utfallet av behandlingen? Er det bestemt på forhånd at menneskelige hensyn, herunder barns tilknytning til riket, ikke skal tillegges mer vekt enn innvandringsregulerende hensyn?

Urettferdighet
Ifølge regjeringen vil det være «grunnleggende urettferdig» å gi opphold til barn som har fått avslag på sine asylsøknader, fordi andre barn allerede er tvangsreturnert til sine opprinnelsesland.

Å landsforvise barn som er født og oppvokst i Norge er altså ikke en urett. Derimot er det en urett å la slike barn bli boende i sitt fødeland, fordi andre har blitt landsforvist. (Jeg bruker ordet landsforvist, fordi jeg leste at Verona Delic (9) og hennes familie ikke bare ble deportert, men utestengt fra Schengen for 5 år.)

Etter samme logikk, er det vel slik at et justismord ikke er galt i seg selv? Er det grunnleggende galt å gi en forbryter en rettferdig rettsak, siden det ville være urettferdig overfor uskyldig dømte personer?

Hvordan står Grete Faremos meninger om hva som er «grunnleggende urettferdig» seg i møte med folks rettsoppfatning?

Innvandringsregulerende hensyn
Når innvandringsregulerende hensyn tillegges så stor vekt i asylpolitikken, er det rimelig å kreve at myndighetene redegjør for hva disse hensynene består i og hvilke mål regjeringen har satt.

Finnes det kvoter som ikke skal overstiges? Skal man ikke innvilge mer enn ca 50 % av asylsøknadene, uansett hvor stor andel av asylsøkerne som virkelig trenger beskyttelse?

Det er grunn til å stille slike spørsmål, fordi det er bevist at UDI og UNE har gitt et stort antall asylsøknader en behandling som verken er grundig, individuell eller sikrer asylsøkernes rettsikkerhet.

«Innvandringsregulerende hensyn» er et utrolig vagt uttrykk som må forklares utførlig, slik at velgerne vet hva de egentlig stiller seg bak når de støtter dagens asylpolitikk eller ønsker ytterligere innstramminger.

Blind tiltro til utlendingsmyndighetene
Justisminister Grete Faremo og resten av regjeringen har blind tiltro til UDI og UNE, og gjentar påstanden om at asylsøkere med endelig avslag er «personer uten beskyttelsesbehov, som har trosset myndighetenes vedtak og blitt her uten lov» (Uaktuell politikk). Dette er sikkert riktig i mange tilfeller, men at dette gjelder alle som har fått avslag er en offentlig løgn.

Regjeringen kan visstnok ikke gripe inn i enkeltsaker, dette er en mulighet politikerne har sagt fra seg. På spørsmål fra Aina Heldal Bøe (Debatten, NRK, 15. mars 2012, ca 43:00, men se fra 41:00) om hun har lest avslagene til de etiopiske asylbarna, svarte Grete Faremo at «Nei, det ville vært konstitusjonelt helt galt».

Altså vet hun ikke hva hun snakker om når hun «minner om» at asylsøkere har fått en grundig, individuell behandling, og baserer seg på en prinsipiell tillit til UDI og UNE. Dette er lite etterrettelig i seg selv, særlig av noen som sitter i en sentral maktposisjon. Når man vet at flere uavhengige personer ved flere anledninger har avdekket grove feil og mangler i saksbehandlingen, og disse er påpekt offentlig gjentatte ganger, blir denne holdningen enda verre å tåle. Regjeringen ønsker ikke å vite.

Etiopia
Det samme gjelder situasjonen i Etiopia, som myndighetene ønsker å tvangsreturnere asylsøkere til. Dagsavisens reportasje «Tvungen retur til Etiopia» viser at norske myndigheter siden 2007 har sluttet å kritisere det etiopiske regimet og stoppet finansiering av forskning på Etiopia. De har også sluttet å rådføre seg med landets fremste eksperter på Etiopia. Regjeringen ønsker ikke noen oppmerksomhet om den brutale virkeligheten som det etiopiske folk lever under.

I Erling Borgens artikkel «En krevende justisminister» (Dagsavisen 17. mars 2012) fortelles det om den norske gjødselsgiganten Yara, som i 2005 tildelte Meles Zenawi en nystiftet pris for «grønn utvikling». Noen få måneder senere skal Yara, som nå er under etterforskning for korrupsjon og grov korrupsjon, ha fått en stor kontrakt om levering av gjødsel til Etiopia. I den samme artikkelen viser Borgen også eksempler fra utvisningsvedtak han har fått lese, hvor det fremgår tydelig at asylsøkere ikke har fått en grundig eller individuell behandling.

Hvorfor vil ikke norske myndigheter vite hva som skjer i et land de selv sponser med mange hundre millioner kroner i året? Er business viktigere enn folk for det sosialdemokratiske Norge?

Faremos artikkel «Uaktuell politikk»
Grete Faremo påstår at den pågående asyldebatten ikke handler om opphold til de 450 asylbarna, men om en liberalisering av asylpolitikken som det ikke er støtte for i befolkningen. Hun påstår at liberalisering er det samme som å la den enkelte asylsøker bestemme om han skal få bli i Norge eller ikke. Det finnes altså bare to alternativer: Dagens asylpolitikk eller ingen asylpolitikk. Innvandringsregulering (som i dag eller strengere) eller lovløse tilstander.

Forestillingen om at det bare eksisterer to alternativer vitner om en grunnleggende mangel på kreativitet og vilje til å finne gode, praktiske løsninger.

Faremo går videre til å snakke om hvor dyrt det vil bli for Norge om vi lar asylbarna og deres foreldre bli her, før hun gjentar påstandene om at en liberalisering vil medføre en økt flom av asylsøkere til landet.

Look at Norway
For snart 70 år siden holdt den amerikanske presidenten, Franklin D. Roosevelt Norge frem som et eksempel på hvorfor krigen mot nazismen og for demokratiet måtte utkjempes og vinnes. Roosevelts tale, «Look to Norway», smigrer fremdeles vår nasjonale selvfølelse. Men i dag føler jeg at det er noe harskt ved denne lovprisingen av Norge som en forkjemper for frihet og demokrati.

Regjeringens prioriteringer i asylpolitikken, måten de ser bort fra kjennsgjeringer som ikke passer inn i det de har vedtatt, enten det gjelder innholdet i asylsøknader eller opplysninger om land man ønsker å returnere folk til, gjør at den ikke fortjener noen heder. Tvert imot.

Alt regjeringens representanter sier bør betviles og granskes. I den sammenheng synes jeg president Roosevelts ord bør anvendes på dagens politiske tilstand i Norge, slik at de handler om kampen for menneskerettigheter, rettssikkerhet, demokratiske prinsipper, en kamp som for øyeblikket krever fortsatte angrep på norsk asylpolitikk. Om Norge som et ideal var det kanskje relevant i 1942. I 2012 er det ikke i samme grad relevant.

Roosevelts ord:
Hvis det er noen som fortsatt lurer på hvorfor krigen utkjempes, la han se mot Norge. Hvis noen i sin villfarelse tror at krigen kunne vært avverget, la han se mot Norge; og hvis det er noen som tviler på at demokratiet vil vinne, gjentar jeg, la han se mot Norge.

Krigen mot totalitære, menneskefiendtlige krefter på 1930- og 40-tallet var en kamp verdt å utkjempe. Men det er også kampen for demokratiske, humanistiske verdier i dag. Kampen for innvandringsregulerende hensyn og norske næringsinteresser i utviklingsland er etter min mening uviktig i sammenligning.

(Dette innlegget ble først publisert på Dagsavisen.no – Nye meninger 21. mars 2012.)

Hvis resultatet av Aftenpostens undersøkelse illustrerer dilemmaet i en asylpolitikk som skal være streng og human, da antar man at det er et motsetningsforhold mellom «strengt» og «humant». Det kan være sant eller usant. Hvis det er sant bør dette forholdet granskes og beskrives nøye, og den enkelte velger bør gå i seg selv heller enn å lytte til politikernes «forståelse» av dette dilemmaet.

«Strengt» bør ikke behandles som om det var et mystisk ord. At politikken er streng betyr bare at man i størst mulig grad holder seg til reglene, regler som bør gi rom for utøvelse av skjønn.

Holdningen til asylsøkere bør være at de er velkomne uansett, selv om de får avslag og returneres etter en saksbehandling som faktisk er grundig og individuell. Til personer som ikke har noe beskyttelsesbehov bør man si: «Det er lov til å prøve seg, men asyl er ikke din vei inn i landet nå. Velkommen tilbake under andre omstendigheter.»

«Strengt» bør ikke bare brukes om holdningen som asylsøkere møtes med. De ansvarlige for asylpolitikken bør også monitoreres strengt, slik at personer ikke får avslag på feil grunnlag, slik mange etiopere har fått. Vi trenger vaktbikkjer til å kvalitetssikre arbeidet som UDI og UNE gjør.

Når asylsøkere blir værende i Norge i årevis fordi de ikke kan returneres, mener jeg det er fornuftig å innvilge opphold og ønske dem velkomne, selv om de ikke tilfredsstiller kravene for å få innvilget asyl i utgangspunktet. Etter et visst punkt oppstår det humanitære grunner til å innvilge asyl likevel.

Regjeringens behandling av denne gruppen har ingenting positivt ved seg. De forhold ureturnerbare asylsøkere lever under, er antakelig det nærmeste vi kommer en humanitær krise i Norge og arkitektene bak denne krisen er norske politikere.

Regjeringen ønsker ikke å innvilge asyl til lengeværende asylsøkere fordi det sender feil signaler til velgerne og til utenlandske lykkejegere. Foreligger det et avslag, er menneskene «ulovlig i Norge». Regjeringen ønsker å bli kvitt «de ulovlige» av hensyn til strengheten i asylpolitikken og har derfor innført en «forventning» om at personer med endelig avslag returnerer frivillig til sine opprinnelsesland.

Erfaring viser at ureturnerbare asylsøkere ofte ikke returnerer frivillig og dette skaper konflikter i politikernes sinn (det er vondt når ens forventninger brytes). Da bruker regjeringen de maktmidlene den har til rådighet.

Den norske regjering har all makt over asylsøkernes livsvilkår. Disse asylsøkerne anses i stor grad å være rettighetsløse og regjeringen kan derfor tillate seg å behandle dem på helt andre måter enn de kunne gjort med «lovlige» mennesker. De kan ikke røyke dem ut, men de kan sulte dem ut. De kan skape en situasjon der foreldre ikke har noen mulighet til å gi adekvat omsorg til sine barn. De kan frata dem muligheter til læring, deltakelse i samfunnet og kontroll over sine egne liv. Kan, og gjør, er det vel greit å nevne.

Regjeringen har betydelig innflytelse over hvordan «de ulovliges» situasjon fremstilles i offentligheten og til å fremstille menneskene etter eget forgodtbefinnende. Det er ofte regjeringens folk som legger premissene for ordskiftet og deres syn får naturligvis/heldigvis bred dekning i massemediene. I deres propaganda er det neppe mye som overlates til tilfeldighetene. Bak ethvert utspill og enhver fremstilling står folk som er eksperter på kommunikasjon, psykologi og retorikk. Overfor det brede lag av befolkningen tillates regjeringen å definere betydningen av politikken som føres og nye politiske forslag. Jeg synes politikerne bør strippes for mye av denne definisjonsmakten.

Regjeringens fremstilling av asylsøkere med endelig avslag har som formål å frata en befolkningsgruppe all verdighet og integritet og skape et klima av forakt og fordømmelse av dem i offentligheten.

I sum skal inhuman behandling + massiv stigmatisering, med alt det medfører av indre og ytre konflikt for «de ulovlige», utgjøre et økt ønske om å reise hjem «frivillig». Regjeringen har sære forestillinger om mange sider ved denne debatten, ett av dem er betydningen av ordet «frivillig».

Andre ord regjeringen har en egenartet forståelse av er «rettferdig», «human» og «konsekvent».

Regjeringen «ønsker å legge ansvaret» for asylbarnas situasjon på foreldrene. Man fratar «de ulovlige» all innflytelse over sine egne liv, unntatt den siste utveien: «frivillig retur», noe som i mange tilfeller er synonymt med selvmord. Man følger opp med å holde asylsøkerne ansvarlige for sine egne og barnas livssituasjon. Dette er bølla i skolegården opphøyd til keiser. «Slutt å slå deg selv! Slutt å slå deg selv!»

«De ulovliges» faktiske situasjon, nemlig at de står maktesløse overfor en aggressiv overmakt, erstattes av en fremstilling der den enkelte asylsøker utgjør en trussel for samfunnet. Ansvaret for å løse den humanitære krisen i Norge ligger hos de som lider, ikke hos de som har skapt situasjonen og som faktisk har makten.

«De ulovlige» forventes å ofre seg selv for et fellesskap de aldri har fått noen mulighet til å tilhøre. Det er noe usigelig arrogant over regjeringens krav om lojalitet fra denne gruppen.

Norske velgere støtter dagens asylpolitikk eller ønsker at den skal bli strengere. Samtidig ønsker et stort antall velgere at de 450 asylbarna skal få bli og at det skal innføres en grense på tre år før barn skal innvilges asyl.

Jeg mistenker at konseptet «restriktiv asylpolitikk» er noe velgere er kondisjonert til å reagere på med bifall, uten at de vet hva det egentlig innebærer. Asylbarnas faktiske situasjon er gjort synlig for folk, og de samme som støtter en «restriktiv politikk» reagerer med forferdelse i møte med konsekvensene av den politikken som føres.

Et ord som «restriktivt» hører egentlig ikke hjemme i politikken. Uansett hvor mye man strammer inn politikken vil man måtte stramme den enda inn enda mer, ellers mister defisjonen sin betydning. Den kan jo bare være restriktiv i forhold til noe annet, først og fremst sammenlignet med politikken slik den er blitt ført tidligere. Hvis man vedtar at «nå har vi strammet inn politikken nok» i dag, vil ikke politikken være restriktiv lenger ved neste valg. Fraværet av ytterligere restriksjoner ville bety at asylpolitikken ikke var restriktiv lenger, noe som bryter med folkemeningen hvis denne tilsier at «restriktiv asylpolitikk» er ønskelig.

Etter min mening er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom en asylpolitikk som er «streng» og en asylpolitikk som er «human». Men «dagens asylpolitikk» er ingen av delene. Norsk asylpolitikk er ikke streng, den er nådeløs. Og den er bare så human som den må være, hvilket på det nåværende tidspunkt vil si inhuman.

Det er grunn til å stille spørsmål ved konklusjonene i Aftenpostens spørreundersøkelse, det er ikke slik at «tallene taler for seg selv», faktisk er det ingenting som taler for seg selv, og dette bør norske velgere ta konsekvensen av. Hvis du er blant dem som svarte at du støtter dagens asylpolitikk eller ga uttrykk for at du ønsker en mer restriktiv politikk, hva mener du egentlig med det?

For moro skyld, spør deg selv hva du synes om verdien av et utsagn som «Jeg er motstander av dødsstraff, men i dette tilfellet er jeg for». Hvis en person sier dette, er han virkelig mot dødsstraff, eller er han for? Still det samme spørsmålet til enhver som sier: «Jeg støtter dagens asylpolitikk, ja jeg skulle endog ønske den var mer restriktiv. Men i denne saken ønsker jeg at menneskelige hensyn skal gå foran politiske hensyn.» Er du for dagens asylpolitikk eller er du imot den?

Bildet av Grete Faremo: Arbeiderpartiet på Flickr

Jeg var svært nysgjerrig forut for min reise til Etiopia i fjor sommer, fordi jeg hadde lest om denne suksesshistorien. 10 prosent økonomisk vekst kunne mediene rapportere om, og enkelte eksperter oppfordret norske investorer til å undersøke de mulighetene som finnes der. Jeg er ingen investor, men hvis forholdene lå slik til rette at selv en liten investering ville bidra til videre vekst, noen arbeidsplasser (om ikke annet, så arbeidsplasser for venner i landet) og en viss avkastning, så var det verdt å undersøke.

Undersøkelsene besto i samtaler med allminnelige etiopere. En av dem var en velstående forretningsmann (den minst allminnelige jeg møtte – han levde i luksus, selv etter norske forhold), en professor og en amanuensis og representanter for «middelklassen» og mer vanskeligstilte mennesker.

Det er mulig å gjøre en viss lykke ved kjøp og salg av eiendom eller biler, med en porsjon flaks og kremmerånd. Men bortsett fra dette var folk entydige i sin beskrivelse av den økonomiske situasjonen: Situasjonen blir verre og verre for folk, for dem er det absurd å snakke om økonomisk vekst, for det de opplever er det motsatte.

Flere av dem ga uttrykk for at Norge og andre vestlige land burde stoppe all bistand til Etiopia, fordi bistanden gjør situasjonen verre for dem, blant annet ved at det totalitære regimet til Meles Zenawi vokser seg sterkere som følge av bistanden.

Jeg reiste til Etiopia med en følelse av optimistisk nysgjerrighet og reiste hjem igjen i en tilstand av forvirring. Hvorfor sier folk i Etiopia det motsatte av hva vestlige medier melder? I senere tid tiltar min skepsis i styrke: Hvorfor insisterer Erik Solheim på denne fremstillingen av Etiopia som en suksesshistorie? Det mest nærliggende svaret er at Erik Solheim har helt andre forestillinger om hva en suksesshistorie er, enn jeg har. For at økonomisk vekst skal utgjøre en suksesshistorie, må den komme folket i Etiopia til gode.

Siden jeg er en vanlig borger, kan jeg ikke avgjøre hva som er sant i denne saken. Det er vanskelig å konkludere den ene eller den andre veien. Det beste jeg kan gjøre er å stille spørsmål.

Kommer Solheims suksesshistorie denne etiopiske gjetergutten til gode?

Erik Solheim sier til Klassekampen i dag: – Når vi har økt bistanden er det fordi Etiopia, både når det gjelder økonomiske og sosiale forhold, er en av Afrikas største suksesshistorier. Det er blant annet et av de landene som har gjort mest for å innfri FNs tusenårsmål.

Ifølge nettsidene til UNDP i Etiopia har økonomien i landet opplevd en årlig, gjennomsnittlig vekst på 11 prosent siden 2004. Dette skyldes blant annet investeringer i infrastruktur og oppgradering av veinettet i landet (er det sant at mange av veiarbeiderne er kinesiske fanger?). Helsevesenet og skolesektoren skal visstnok ha fått et oppsving, og både strømforsyning og telekommunikasjon er bedre enn før.

Tallene er hyggelig lesning, naturligvis. Og jeg er enig i at veistandarden er bra, så lenge man holder seg på hovedveiene.

Men for det første: Tallene beviser ikke at folk får det bedre som følge av denne veksten. For det andre: Hvor kommer tallene fra? Hvis kildene ikke er uavhengige av det etiopiske regimet og har tillatelse til å jobbe uhindret i landet, hvor troverdige er de? Har opplysninger om slike spørsmål noen troverdighet overhodet når de kommer fra regimet selv eller organisasjoner underlagt restriksjoner?

Jeg forstår at FNs tusenårsmål er viktige. Det ligger mye prestisje i oppnåelsen av dem. Og jeg forstår at tallene gleder alle som har investert noe i dette prosjektet. Men spørsmålet stiller seg selv: Hva er økonomisk vekst verdt hvis befolkningen opplever en forverring av sine livsvilkår på alle fronter?

Jeg nevnte at jeg hadde snakket med representanter for middelklassen i Etiopia. Jeg vil gjerne påpeke at disse, uten unntak, befinner seg i middelklassen fordi de har slektninger i diasporaen som sender hjem store pengebeløp. Overlatt til seg selv, ville disse menneskene overhodet ikke være i middelklassen, de ville levd på gata, i likhet med alle de som bodde på fortauet utenfor mitt hotell i Addis Abeba. En morgen talte jeg seks barn på samme alder som min datter blant kvinnene som forsøkte å leve et normalt liv ved å rydde og rengjøre sin lille del av fortauet. Min datter var 10-11 måneder gammel da. Er det mulig at Zenawi-regimets motstand mot en returavtale hadde med pengene som arbeidende asylsøkere sendte hjem å gjøre? Var det derfor den norske regjering tok fra folk sine skattekort og gjorde det umulig for dem å tjene til livets opphold?

Jeg nevnte også at en av de jeg snakket med var en velstående forretningsmann. Han har nå forlatt landet. Han fraråder enhver investering i Etiopia under de rådende forhold og mener at vesten yter bistand i ren egeninteresse.

Erik Solheim til Klassekampen: – [Etiopia] er også viktige for å finne en fredelig løsning på situasjonen i Somalia og Sudan. Dette må veies opp mot menneskerettighetsovergrep som skjer i Etiopia. Det tar vi opp med dem.

Det eneste jeg har hørt om Etiopias forhold til Somalia og Sudan er at etiopiske soldater opererer der, som stedfortredere for amerikanske og kanskje europeiske soldater, og at ca 1400 etiopere skaffer seg visum til Sudan hver måned for å søke arbeid, siden det ikke er arbeid å finne i Etiopia. Jeg skulle ønske Solheim kunne fortelle i detalj hvilken rolle Etiopia spiller for å finne en fredelig løsning i nabolandene, og hvordan han definerer en fredelig løsning. Militært nærvær bidrar kanskje til stabilitet i regionen, hvilket er bra for business og i politiske taler, men for folk som lever i bunnløs elendighet er ikke stabilitet nødvendigvis noe positivt.

Solheims utsagn om at regjeringen tar opp menneskerettighetsovergrep må settes ved siden av uttalelsene til Meles Zenawi, som under et besøk i Oslo i fjor sa at de gjerne mottar bistand, men at vesten ikke har noe med å blande seg inn i «interne affærer».

Å nevne menneskerettighetsovergrep i en samtale med en diktator er kanskje tilstrekkelig for en politiker eller diplomat. Men så lenge man ikke setter rå makt bak «krav» om respekt for menneskerettighetene, er vel ikke slike konfrontasjoner annet enn symbolhandlinger.

I den samme perioden som Etiopia etter sigende har opplevd stor økonomisk og sosial fremgang, har menneskerettighetssituasjonen blitt stadig verre. Samtidig som regimet mottar enorme pengepeløp i bistand, strammes grepet om all opposisjon og om pressen. Uavhengige, internasjonale organisasjoner som kan bidra til en positiv utvikling forhindres fra å gjøre jobben sin. Kort sagt: Det er en ubønnhørlig anti-demokratisk utvikling i regi av et regime som ikke tåler kritikk, voldtar, torturerer og dreper sin egen befolkning. Dette er også et prosjekt, som – såvidt jeg kan se – sammenfaller med tusenårsmål-prosjektet. Det finner sted samtidig og det finansieres ifølge en rekke kilder med bistandsmidler fra Vesten.

Hvorfor er ikke Meles Zenawi i hardere vær over denne utviklingen? Hvorfor hefter det ikke beinharde krav ved bistanden til Etiopia? Hvorfor har den norske regjeringen en slik tillit til et regime som beviselig står for det motsatte av alt regjeringen visstnok står for?

Fordi det står mer på spill ved å gjøre det som er rett, enn ved å gjøre det som er galt?

Først publisert på Dagsavisen.no – Nye meninger tidligere i dag, 19. mars 2012.

Hvis regjeringen skal tvangsreturnere flere hundre asylsøkere til Etiopia, bør det ikke hefte noen tvil ved behandlingen av deres asylsøknader. Dette kan ikke regjeringen være sikker på i denne saken.

I asylpolitikken har ikke regjeringen «den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider. Vi må også vurdere konsekvensene av politiske vedtak», sier Pål Lønseth. Om de etiopiske asylsøkerne som har fått endelig avslag gjentar regjeringens folk at deres vedtak er et resultat av en grundig og individuell behandling.

Rune Berglund Steen, Siegfried Pausewang og Kjetil Tronvoll har gått gjennom hundrevis av slike saker og kommet til at dette sannsynligvis ikke stemmer. Avslagene er ofte «svært standardiserte, preget av overfladiske formuleringer som syntes faktuelt svake».

Dette betyr at det hefter tvil ved avslagene, en tvil som ikke forsvinner av seg selv.

Det har så langt ikke vært mulig å returnere asylsøkere til Etiopia. Regjeringen har derfor vært avhengig av at personer med endelig avslag returnerer frivillig. I mangel av en returavtale, har de derfor fratatt disse folkene alle muligheter til å forsørge seg selv og sine familier, såvel som de fleste andre rettigheter. Tanken har sannsynligvis vært at livet som rettighetsløs, fratatt enhver mulighet til å forbedre sin egen livssituasjon, ville «motivere» disse folkene til å returnere likevel. Dette er utpressing av noen av samfunnets svakeste. At en sosialdemokratisk regjering oppretter en lavkaste og tillater mennesker å leve under slike groteske forhold, vil trolig bli stående som et mørk kapittel i norsk historie.

I tillegg til det tvilsomme i UDI og UNEs behandling av etiopernes asylsøknader, kommer myndighetenes fornektelse av forholdene i Etiopia. Selv om de aktuelle avslagene hadde vært resultatet av en grundig, individuell behandling, burde menneskerettighetssituasjonen i Etiopia være nok til å gi en ny behandling. At mange av disse asylsøkerne har drevet politisk virksomhet fra Norge, er i seg selv nok til å skape velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Etiopia. Ikke minst siden etiopiske styresmakter sier rett ut at slike personer står i fare for å blir forfulgt ved retur.

En plakat ved Meskel Square i Etiopias hovedstad, Addis Abeba, opplyser om at landets statsminister gjennom mer enn tjue år er en "afrikansk leder forpliktet til demokrati, fred og utvikling". Dette er trolig hva den norske regjeringen baserer sine vurderinger av landets totalitære regime på.

Regjeringens syn på Etiopia synes å være et resultat av politiske vedtak og politisk ønsketenkning, snarere enn faktisk kunnskap. Ikke bare med hensyn til tvangsreturnerte asylsøkeres sikkerhet, – nesten all omtale av landet er positiv. Regjeringens omtale av Etiopia som en suksesshistorie og som et land i stor økonomisk og sosial vekst, står i et totalt motsetningsforhold til hva folk fortalte meg under et opphold i Etiopia sommeren 2011.

En etiopisk forretningsmann som nå har forlatt landet hadde følgende fremstilling av situasjonen: Etiopia er en minusøkonomi som ikke opplever noen vekst overhodet. 75% av økonomien består av penger fra USA og Europa i bytte mot at Etiopia tar seg av deres krigføring i nabolandene. Han mente at Norge burde stanse all bistand til det etiopiske regimet, fordi det bare bidrar til å konsolidere Meles Zenawis regime. 1400 etiopere skaffer seg hver måned visum til Sudan for å søke arbeid der, fordi det ikke finnes arbeid i Etiopia. Alt entreprenørskap som ikke er i regi av regimet selv blir sabotert, forretnings- og byggesøknader treneres og de beste ideene blir stjålet og realisert av regimet selv før behandlingen av søknadene er ferdigstilt. Han frarådet på det sterkeste utenlandske investorer å plassere pengene sine i Etiopia.

Denne advarselen gjelder sannsynligvis bare investorer som ønsker å bidra til en type vekst som kommer samfunnet og befolkningen til gode. Multinasjonale selskaper som kjøper og ødelegger fruktbart land etter at folkene som bor der er fordrevet, har trolig gode muligheter for å tjene penger en stund.

En amanuensis ved et universitet mente at all kritikk av regimet er umulig. For å kunne leve i fred er det en absolutt forutsetning at man holder seg unna politikk.

Enhver som besøker Etiopia vil, med mindre han representerer den norske regjering, legge merke til at landet er fullstendig skakkjørt. Ikke bare lever befolkningen i fattigdom, men fattigdommen er absolutt allestedsnærværende. Det er opprørende i seg selv. Enda mer opprørende er følelsen av hvor unødvendig denne tilstanden er. Et regime som ønsket å forbedre situasjonen for innbyggerne, ville stimulere til økt næringsvirksomhet, forsøke å skape arbeidsplasser, bidra til å styrke kvinners stilling osv. Det etiopiske regimet går aktivt inn for å holde befolkningen nede og i elendighet.

Det er naturligvis en teoretisk mulighet for at den norske regjering forstår situasjonen i Etiopia bedre enn meg og de folkene jeg traff i Etiopia. Og Amnesty International, Human Rights Watch, Reporters Without Borders, US State Department og andre. Dette er imidlertid en mulighet med svært lav sannsynlighet.

Regjeringens forsvar for sin asylpolitikk er at de må tenke helhetlig, være konsekvente og – kanskje viktigst av alt – sende signaler til potensielle lykkejegere og menneskesmuglere.

Ved å ignorere alle opplysninger som ikke støtter regjeringens syn, er det umulig å ta ansvar for en helhet. Kritikken av avslagene til de etiopiske asylsøkerne utgjør en del av helheten. Politisk aktivisme mot Zenawis regime fra Norge er en del av helheten. Det er også menneskerettighetssituasjonen i Etiopia og humanitære forhold knyttet til lang botid i Norge. Så lenge regjeringen later som om disse tingene ikke er en del av helheten, bør de ikke ta ordet «helhet» i sin munn. Like lite som de bør bruke ordet «frivillig» om returer etter utpressing og andre former for maktmisbruk.

Regjeringen oppfatter etter eget utsagn hensynet til individet som en luksusartikkel. En luksusartikkel vi ikke har råd til.

Derimot har regjeringen råd til å returnere mennesker til et land der de risikerer forfølgelse og bestialske overgrep. Den har råd til å overse overveldende materiale som gjør at asylsøkernes frykt er velbegrunnet. Og den har råd til å late som om disse menneskene har fått en grundig, individuell behandling av sine asylsøknader, til tross for at ingenting støtter et slikt syn.

Regjeringen er svært fornøyd med utviklingen når det gjelder strømmen av asylsøkere til Norge. Antallet asylsøkere har gått ned og andelen av personer som får asyl har gått opp. Dette er en suksesshistorie, mener regjeringen. Og utviklingen skal tydeligvis fortsette, for enhver pris. Regjeringens image i asylpolitikken er en PR-kampanje av så stor viktighet at blodet til etiopiske dissidenter og fremtiden til deres barn er en rimelig pris å betale.

Det formidable engasjementet vanlige folk viser for asylbarna i Norge er oppløftende. Regjeringens behandling av disse barna er et eksempel på hvordan den nye asylpolitikken rammer. Konsekvensene av å innføre et kastesystem (underklasse er et for svakt uttrykk) er langvarige for de enkeltmenneskene det gjelder… men enkeltmennesker har ikke regjeringen råd til å bry seg med.

Noe av grunnen til dette fantastiske engasjementet er at enkeltmennesker er løftet frem i lyset. Den store gruppen av etiopiske asylsøkere har dessverre ikke fått like mye oppmerksomhet.

Hvis man ønsker å skape oppmerksomhet om en gruppe mennesker, er det alltid mye lettere når målet er allmenn fordømmelse enn når man ønsker å synliggjøre urett som begås.

Regjeringens strategi når de snakker om denne gruppen, er bruk av negative karakteristikker (returnektere som skyver barna foran seg, for eksempel), et ensidig fokus på hensynet til «konsekvensene av politiske vedtak» (noe de diskuterer som om tortur og fengsling av returnerte dissidenter IKKE er en konsekvens av politiske vedtak) og en fremstilling av asylsøkere som antyder at maktforholdet mellom dem og norske myndigheter er likevektig.

Når man ser nærmere på denne saken, er det tydelig at regjeringens fremstilling er feilaktig og utelukkende basert på hvordan regjeringen har lyst til at virkeligheten skal være. Ikke hvordan virkeligheten er. Jeg håper opposisjonen på Stortinget, innad i regjeringspartiene og ute i befolkningen, i større grad ser forbi regjeringens retorikk og at motstanden mot behandlingen av de etiopiske asylsøkerne øker, selv om denne gruppen skulle fortsette å fremstå som noe upersonlig.

Jeg er en tilhenger av å returnere personer som forsøker å misbruke asylinstituttet. Men et avslag er en potensiell dødsdom for den det gjelder, derfor har myndighetene et meget tungt ansvar i kvalitetssikring av det arbeidet som UDI og UNE gjør.

Jeg mener også at individet er ukrenkelig og at menneskerettighetene bør komme alle mennesker til del. Å deportere norske barn fordi man mener at foreldrene har forsøkt å misbruke asylinstituttet, eller fordi det antas å ha en allmennpreventiv effekt, hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn. Det regjeringen sier, er at barn av asylsøkere ikke er egne rettssubjekter, og at selv om de var det, så har vi ikke råd til å ta hensyn til dem.

Jeg ønsker å holde regjeringen ansvarlig hvis den returnerer asylsøkere til Etiopia, og det ender med at disse havner i fengsel, eller i Etiopias torturceller, eller forsvinner om natten og dukker opp døde i en elv eller et skogholt. Men regjeringen har returnert folk til slike sjebner før, så det det er lite sannsynlig at mitt ønske går i oppfyllelse. Kanskje er det derfor regjeringen har råd til å føre sin politikk? Uansett hva som skjer med disse enkeltmenneskene, vil de aldri kunne stille den norske regjering til ansvar for det. Ingen må gå fra sine stillinger, ingen må utbetale erstatninger eller gi andre former for oppreisning. Norges regjering kan fortsette arbeidet med å forhindre velgere i å flykte til høyre, late som om bistand kommer den etiopiske befolkningen til gode, feire oppnåelsen av sine tusenårsmål mens de lobber etter staselige jobber i FN og andre former for prestisje i det internasjonale miljøet av maktmennesker, hvor idealiserte fremstillinger og flatterende statistikk utklasser virkeligheten hver gang.

Som mangeårig Arbeiderparti-velger føler jeg bunnløs skuffelse over den politikken som nå føres. Jeg føler meg som en forræder fordi jeg først overtalte min etiopiske kone til å ta i bruk stemmeretten i Norge og deretter til å stemme på et «rød-grønt» alternativ.

Jeg oppforderer alle som befinner seg i Oslo i kveld (14. mars) til å stille opp ved Stortinget klokken 18:00 og delta i Lystog til støtte for etiopiske asylsøkere.

Først publisert på Dagsavisen.no – Nye meninger den 14. mars 2012.

Tsk forteller om voldsbruk i klasserommet, om slengbemerkninger fordi hun er hvit (som hun ikke kan svare på i frykt for å bli stemplet som rasist), eller fordi hun spiser svinekjøtt, snakker «mer avansert» eller bare fordi hun er norsk. Hun skriver at hun har blitt utestengt fra klassemiljøet sitt i to år fordi hun «ikke var utenlandsk».

Denne bloggposten var ikke Bolla og Tsk særlig begeistret for.

Bolla gir uttrykk for at de voksne bare er ute etter å feie problemene under teppet og at barna ikke tør å si noe av frykt for trusler.

Både Tsk og Bolla mener at jeg ikke har tilstrekkelig erfaring eller kunnskap til å uttale meg om hvordan livet på Romsås er. Det er jeg ikke enig i, – jeg kan uttale meg om hvordan livet er for meg. Men det er åpenbart at mine erfaringer er helt forskjellige fra de erfaringene som Tsk og Bolla har gjort.

Ettersom jeg er en voksen mann som har størsteparten av mitt nettverk utenfor Romsås, er jeg i en helt annen situasjon enn barn og ungdom her.

Tsk, Bolla og andre i samme situasjon har ikke den samme muligheten til å velge sitt miljø og hvem de skal omgås i hverdagen som en voksen person har.

Med bakgrunn i det Tsk og Bolla forteller, er det lett å forstå at de ønsker mer fokus på de problemene som finnes, siden det er de som møter disse tingene hver dag. Det er lett å forstå at de irriterer seg over voksne innflyttere med ett års erfaring som «feier problemene under teppet» og tar oppmerksomheten bort fra det de er opptatt av.

Jeg mener at det er mulig å fokusere på de positive sidene ved å bo på Romsås, og samtidig diskutere utfordringene som finnes her. Det er faktisk nødvendig å fokusere på de positive sidene hvis en positiv utvikling skal være mulig.

Hvis de problemene som Tsk og Bolla snakker om skyldes at andelen innvandrere er veldig høy her, vil en løsning være å få ned andelen innvandrere. Ingen kan tvinge folk til å flytte bort fra et sted, eller nekte dem å kjøpe en leilighet bare fordi de har en annen nasjonalitet enn norsk. Den eneste måten å få prosentandelen innvandrere i Groruddalen til å gå ned, er at flere nordmenn flytter inn. Det er derfor jeg mener at et ensidig fokus på problemene i Groruddalen er så håpløst, særlig når det kommer fra folk som klager over at innvandrerandelen er høy. Vil dere ha flere nordmenn til Groruddalen, er det veldig lite smart å fortelle alle at Groruddalen er et helvete.

Når jeg snakker om å få nordmenn til å flytte til Romsås, har jeg møtt den holdningen at det å flytte hit nærmest er som et martyrium. At det er noe man bare gjør mot bedre vitende: At man ofrer seg selv og barna sine for en sak som kanskje er tapt uansett. En slik framstilling er å påtvinge ellers normale, oppegående folk en offerrolle. Det er lite konstruktivt, jeg vil si det er i overkant defensivt og på grensen til å være respektløst.

I store deler av Groruddalen har vi boligpriser som gjør at man får mer for pengene enn i andre deler av byen. Det er kort vei til sentrum. Det er stille og rolig her, på Romsås er borettslagene velholdte, vi har Svarttjern med sin hvite sandstrand og marka rett utenfor stuevinduet. Dette er perfekt for unge voksne (uansett etnisk bakgrunn) som vil inn på boligmarkedet, eller godt voksne folk som ikke har barn i skolepliktig alder lenger. Det er de potensielle boligkjøperne jeg ønsker at man skal fortelle disse tingene til, slik at flere nordmenn og ressurssterke innvandrere iallfall kommer på visning.

Oppvekstvilkår i Groruddalen
I min forrige artikkel fortalte jeg såvidt om de miljøproblemene vi opplevde da min stesønn gikk på den lokale skolen, en situasjon vi bare kunne løse ved å flytte ham til en annen skole.

Når vi snakker om miljøproblemer på en skole der 80 % av barna har innvandrerbakgrunn og 20 % er etnisk norske, er det veldig lett å henge seg opp i motsetningene mellom etniske grupper. Selv om disse motsetningene er noe man bør ta alvorlig og diskutere grundig, mener jeg at en slik vinkling er fullstendig unyttig når man snakker om skoler med miljøproblemer.

100 % av barna på den aktuelle skolen er barn som hører hjemme på Romsås. Mange av disse barna har vansker med å oppføre seg, noe som gjør skolehverdagen til et mareritt for andre barn.

Skolens ansatte arbeider systematisk og iherdig med å ta tak i konflikter. De forsøker å hjelpe både de barna som sliter med atferdsvansker og de barna som utsettes for mobbing og annen uønsket oppmerksomhet. Noen ganger lykkes de, men for ofte lykkes de ikke.

Hvis et norsk barn har atferdsvansker og utsetter andre for vold, trusler og sjikane, er det vanlig at man undersøker familieforholdene til barnet. Ligger årsaken til atferdsproblemene i hjemmet? Hvordan kan familien bidra til å forandre barnets måte å forholde seg til omgivelsene på?

Jeg vet ikke i hvilken grad dette gjøres i Groruddalen, men i ethvert tilfelle der et barn har alvorlige atferdsproblemer som ikke lar seg rette opp ved megling eller veiledning, bør man gå inn i familien til barnet og undersøke hvilken rolle hjemmesituasjonen spiller.

Mange innvandrere (det finnes nordmenn med lignende skavanker) vet ikke hvordan man oppdrar barn i Europa. Mange innvandrere isolerer seg fra det norske samfunnet, omgås bare sine egne og finner seg til rette med det. Det fører til at barna deres får en oppdragelse som kanskje er i utakt med det samfunnet de skal ut i. Det fører til at de ikke er i stand til å møte sine barn når de kommer hjem med nye, «norske» erfaringer de egentlig trenger hjelp til å bearbeide. Og det fører til at de ikke er i stand til å ta noen konfrontasjon med omverdenen, uansett hvor nødvendig en konfrontasjon måtte være.

Jeg snakket med en innvandrer som har bodd på Romsås i ca 20 år og som har sett sine barn vokse opp her. Han mener at det ikke er «problembarna» man først og fremst må ta tak i, men foreldene deres, som etter hans oppfatning må tvinges inn på skolebenken for å lære om barneoppdragelse og om hvordan man går fram for å bli en del av det samfunnet de har flyttet til.

Han fortalte at han har møtt barn som har trusler og vold som en naturlig del av sin væremåte, og nærmest bruker «skal jeg banke deg?» som en måte å hilse på. Når han har utfordret dem på deres væremåte og gitt dem en tydelig men respektfull motstand, har han opplevd disse barna som ensomme og desperate. De er ikke vant til å bli sett for det de er, nemlig barn som vokser opp i et samfunn som foreldrene har liten eller ingen kontakt med. Jeg kunne godt illustrere dette med egne observasjoner av barn i mitt nabolag.

Poenget er: Det ser ut til at mange foreldre mangler den kompetansen som er nødvendig for å oppdra barn til et liv i Norge. Dette sier jeg ikke for å stigmatisere eller degradere noen, men fordi jeg tror det er sant. Og jeg vet at noen innvandrerforeldre føler det slik selv.

Da min kone fikk innvilget asyl i Norge oppsøkte hun selv Røde Kors og andre private organisasjoner som tilbyr enslige mødre veiledning i disse tingene, ettersom det offentlige ikke hadde noe slikt tilbud. «Hvordan oppdrar man barn i Norge?» «Hva er en vanlig måte å takle den og den situasjonen på?» «Hva er greit? / Hva er absolutt ikke greit?» osv. For henne var det svært nyttig å ha noen som kunne gi slik veiledning og noen å henvende seg til med spørsmål.

(Jeg hørte Per Arne Dahl holde et foredrag i fjor, der han definerte respekt som «å se den andre». Det var en meget god definisjon.)

Når alt dette er sagt, må jeg også si at den skolen vi flyttet min stesønn til er meget bra, selv om den også ligger i Groruddalen. Vi opplever ikke at han blir mobbet, miljøet er godt både i og utenfor klasserommet. Så selv om det er problemer noen steder, er det ikke problemer overalt.

Og det bringer meg tilbake til det jeg skrev innledningsvis. Ulike mennesker har ulike erfaringer og opplever Groruddalen på ulikt vis av den grunn. Jeg forstår at Tsk og Bolla og mange andre har det veldig vanskelig. Jeg synes alle som kan bidra til å gjøre livene deres bedre bør gjøre hva de kan. Men for meg og mange andre, hvis man skal tro hva folk skriver på nettet og svarer i enqueter i lokalavisen, er livet i Groruddalen et godt liv. Og vi er ikke forpliktet til å holde det for oss selv av hensyn til dem som har andre erfaringer. Det er mye bedre om vi kan utveksle erfaringer og lete etter løsninger sammen.

Takk til Tsk og Bolla for interessante kommentarer.

Hvis du er rett type person vil du skjønne hvorfor bare ved å lytte til dette. Hvis ikke, les videre.

Første gang jeg hørte om Nicolas Slonimsky var i ett eller annet intervju med Frank Zappa. Jeg har vært besatt av Frank Zappa i femten år, og har oppdaget mange fine ting som følge av min besettelse.

Zappa skal visstnok ha pålagt bandmedlemmer å studere Slonimskys bok «Thesaurus of Scales and Melodic Patterns», ifølge ham improvisasjonens bibel.

Jeg ble ordentlig introdusert for Slonimsky da jeg fikk noen videokassetter med Zappa-materiale fra en fyr i Frankrike. Programmet inneholder det siste TV-intervjuet Frank Zappa ga, hvilket var grunnen til at jeg skaffet meg det. Se Zappa-snutten på youtube.

(Og hvis noen har lyst til å få overført dokumentaren til et digitalt format før VHS-kassetten min går i stykker, ta gjerne kontakt! Det ser nesten ikke ut til at noen har denne filmen når jeg googler rundt…)

Nicolas Slonimsky ble født i Russland i 1894. Genierklært av sine foreldre før han ble født. Han vokste opp i St Petersburg som medlem av en kjent intellektuell familie. Scriabin skal visstnok ha vært en venn av familien.

Genistempelet plaget ham under hele oppveksten. «Min mor sa til folk med lav, alvorlig stemme: ‘Han er et geni’… Jeg trodde jeg hadde gjort noe veldig galt. Jeg ville bare være slik som andre smågutter… eller jenter.» Som tenåring forsøkte han å begå selvmord ved å henge seg selv, men ble reddet av dårlig russisk rørleggerarbeid. Moren fikk ham innlagt på mentalsykehus.

Fra han var liten, fikk Slonimsky pianoundervisning fra sin tante, Isabelle Vengerova. Hun skulle senere migrere til USA og fortsette sin karriere der, med elever som Samuel Barber, Leonard Bernstein og Lukas Foss.

Jeg husker ikke detaljene om hans tid ved konservatoriet i St Petersburg, og Wikipedia er ikke til særlig hjelp. Men han var innom der og skal ha blitt anerkjent som meget talentfull.

Han migrerte til USA i 1923, fordi han var «dritt lei av å ikke vite hva som skulle skje med Russland». Han hadde ingen politiske preferanser, men var lei av å leve i et land i kaos og fattigdom.

I USA hadde han en meget variert karriere. Det jeg har bitt meg fast i er arbeidet han gjorde for å fremme ny musikk i sin tid. Han arbeidet som dirigent og oppførte musikk ingen andre ville ta i fordi det var for uvant eller fordi tradisjonelle dirigenter ikke visste hvordan de skulle dirigere disse stykkene.

Blant annet dirigerte han uroppføringen av Edgard Varéses Ionisations (Slonimskys var også Vareses forlover og «Ionisations» er tilegnet Slonimsky) og Charles Ives «Three Places in New England».

Etter en forestilling med ny musikk i Hollywood Bowl – omtalt som en skandale – gikk det nedover med Slonimskys dirigentkarriere.

Nicolas Slonimsky er kanskje best kjent som redaktør av oppslagsverket Baker’s Biographical Dictionary of Musicians. Han har skrevet eller satt sammen en rekke andre bøker, deriblant selvbiografien Perfect Pitch og en frydefull antologi over slakt av klassiske verker (omtalt i denne bloggposten).

Som intervjuobjekt, foredragsholder og underviser var han vittig, nysgjerrig og ekstremt kunnskapsrik. Dette finnes det en rekke eksempler på på Internett, for eksempel her:

• Intervju: Nicolas Slonimsky at 76
• Intervjusnutt: Nicolas Slonimsky on Frank Zappa
• Foredrag: Nicolas Slonimsky at Berkeley Piano Club, 1971

Det som begeistrer meg mest med Slonimsky er det jeg opplever som hans livsholdning, eller hans måte å framstå på. Hans kunnskapsrikdom og kreativitet, perspektiv og humor, den fullstendige mangelen på selvhøytidelighet, og ikke minst hans kapasitet. Jeg synes det er helt utrolig at slike folk overhodet eksisterer og finner enorm glede i det.

Frank Zappas interesse i Slonimsky har jeg allerede vært inne på. Zappas store helt var Edgard Varése, en nær venn av Slonimsky og Slonimsky var forfatter av «Thesaurus of Scales and Melodic Patterns». I 1981 oppdaget Zappa at Slonimsky ikke bare var i live, men at de bodde i samme by, Los Angeles. Han inviterte Slonimsky på besøk, viste ham noen av sine egne klassiske komposisjoner, som ifølge Slonimsky så ut som noe Varese kunne ha skrevet posthumt. Deretter spurte Zappa om Slonimsky (84 år gammel på det tidspunkt) om han kunne tenke seg å spille på hans neste rockekonsert… samme kveld. Denne opplevelsen har Slonimsky beskrevet i essayet «I Enter My Age of Absurdity», publisert i «Perfect Pitch» og i Richard Kostelanetz’ «The Frank Zappa Companion».

Slonimskys opptreden med Frank Zappa kan du lytte til på Youtube.

For noen måneder siden kjøpte jeg en CD kalt «Music of Nicolas Slonimsky». Nicolas Slonimsky var ikke kjent som komponist, men han var komponist. CD-en inneholder verker for piano og gitar, humoristiske sanger m.m. For å få kjøpt denne CD-en må man kontakte Slonimskys datter, Elektra Slonimsky Yourke, og overføre penger, så sender hun varene i posten. Nettsiden hennes (slonimsky.net) ser ut til å være hacket, men man kan alltids sende henne en mail.

Jeg har en følelse av at jeg har sagt nok om denne mannen for en kveld, og henviser til materialet jeg har linket til.

Jeg vet like lite om hvordan det er på Furuset som jeg visste om Romsås før jeg flyttet hit. Kanskje det er vanskelig å være etnisk norsk på Furuset. På Romsås er det overhodet ikke noe problem. Det er faktisk veldig lett å være etnisk norsk på Romsås.

Blåbærlyng på Romsås

Når jeg sitter i stuen og ser ut vinduene ser jeg en allminnelig norsk skog, med løv- og bartrær, ekorn, elg og sikkert huggorm. Borettslaget har velstelte uteområder, det er bilfritt og godt tilrettelagt for barn.

Romsås senter er ingen fornøyelsespark, men det har alt vi trenger, bortsett fra Vinmonopol. For å finne det må vi gå til Grorud, ti minutter unna.

Jeg har ikke vært vitne til noen form for kriminalitet på Romsås siden jeg flyttet hit, bortsett fra at noen tydeligvis morer seg med å knuse lysrør på t-banestasjonen.

Før vi flyttet til Romsås bodde vi på Grünerløkka. I løpet av mine nesten fem år der ble jeg ranet to ganger og utsatt for et framstøt fra en lommetyv. To ganger våknet jeg av at noen brøt seg inn i kafeen på andre siden av gaten. Der var det overfallsvoldtekter, ildpåsettelser, åpenlyst narkosalg og drap. Jeg liker meg godt på Grünerløkka, og vi hadde  kanskje fortsatt å bo der hvis vi hadde råd til det, men disse mindre sjarmerende sidene ved Grünerløkka er vi kvitt på Romsås.

Svarttjern

For meg er Romsås et helt utmerket sted å bo. Vi har en lys og pen leilighet, god plass, utsikt mot byen, flotte turområder og kort vei til tbanen (23 minutter med tbanen til Jernbanetorget).

Å være barn kan være en utfordring på Romsås som overalt ellers. Det har vært flere saker i media om politikere (etnisk norske og politikere med innvandrerbakgrunn) som frakter ungene sine til «hvite skoler».

Vi valgte å flytte vår skolegutt fra den lokale skolen til en annen skole i nærområdet fordi skolen hadde miljøproblemer de ikke greide å håndtere, selv om de jobbet iherdig for å få til en bedring.

Den lokale skolen har ca 80 % barn med innvandrerbakgrunn. På den andre skolen er det ca 50/50. Det er lett å konkludere med at problemet skyldes våre nye landsmenn. Men selv om en slik konklusjon skulle vise seg å være korrekt, virker fokuset for mystifiserende til å være hensiktsmessig. I den grad «brune» skoler har dårligere miljø og oppnår lavere resultater, bør man heller fokusere på foreldre og barn enn på statistikk.

Det er neppe noen som benekter at Groruddalens utvikling er en utfordring. Men utfall av typen «vanskelig å være etnisk norsk i Groruddalen» og «Groruddalen er en tikkende klokke [sic]» (Abid Raja) som er i ferd med å utvikle seg til en ghetto, bidrar ikke til å snu den utviklingen det advares mot.

En måte å snu utviklingen på slik at vi ikke får ghettoer i Groruddalen er å oppmuntre nordmenn til å flytte hit. Men hvem vil vurdere å kjøpe en leilighet på Romsås eller Furuset hvis  de tror dette er steder der man omtrent blir steinet for å spise salami, hvor enhver nabo er en potensiell terrorist, hvor det om få år vil være livsfarlig selv for politiet å ferdes (som i Rosengård, Malmø). Hvis disse utsagnene bidrar til noe som helst, er det til å realisere det marerittet de advarer mot.

I mellomtiden fortsetter iallfall min tilværelse som etnisk norsk i Groruddalen å være såre enkel, selv om jeg er ateist og spiser Salami.

(Kan hende at jeg slipper unna med å være norsk fordi jeg har bart og etiopisk kone.)

Andre artikler om hvor fryktelig det (ikke) er å bo her:

• Å bo i en myte (Tom Egeland, 15 februar 2011)
• Advarer mot terror fra Groruddalen (Aftenposten 29. mars 2011)
• - Det er vanskelig å være etnisk norsk her (Aftenposten, 30. mars 2011)

Hovedbildet til artikkelen: Tonjeeb (Flickr)

Intelligent Design, eller kreasjonisme, er en teori som baserer seg på at enkelte organismer er for kompliserte til at de kan ha utviklet seg gradvis. De må ha blitt skapt i sin nåværende form av en overnaturlig, intelligent designer. Teorien er en videreutvikling av Bibelens skapelsesberetning, skrudd sammen for å utfordre Darwins evolusjonslære i naturvitenskapelig pensumlitteratur og i de offentlige videregående skolene i USA.

Det første tillegg til den amerikanske grunnloven – The First Amendment – setter et klart skille mellom kirke og stat og gjør at man ikke kan drive forkynnelse eller bruke religiøse forklaringer som alternativ til vitenskap i den offentlige skolen. Dette er et problem kreasjonistene febrilsk prøver å komme rundt, ved å insistere på at deres teorier er vitenskapelig og ikke religiøst fundert.

Ved siden av å kreve legitimitet som vitenskapelig teori, forsøker kreasjonistene å så tvil om evolusjonslæren i befolkningen og i vitenskapelige kretser. Darwins lære er bare en teori. Det er ikke bevist at teoriene om naturlig utvelgelse, gradvis utvikling og at alt liv på jorden har et felles opphav, er sanne. Darwin var ikke ufeilbarlig.

Kritikere av Intelligent Design hevder at disse innvendingene illustrerer kreasjonistenes manglende kunnskap om hva vitenskap er. Det er ikke vitenskapens jobb å bevise en teoris gyldighet. Vitenskapens jobb er å angripe teoriene fra alle kanter og motbevise dem. Og jo lenger en teori kan stå mot angrep og undersøkelser, desto sterkere står den. Darwins teorier er ikke perfekte, men de lever i beste velgående, selv etter nesten 150 år med granskning.

Denne standhaftigheten imponerer ikke tilhengerne av Intelligent Design. Deres kamp fortsetter, selv om kravet om å bli anerkjent som likeverdig med evolusjonslæren avslås i rettssaler og biologer avdekker deres påstått vitenskapelige argumenter som humbug.

De to viktigste argumentene for Intelligent Design, er noe deres talspersoner kaller «ikkereduserbar kompleksitet» og «spesifisert kompleksitet».

Ikkereduserbar kompleksitet dreier seg om at det finnes organismer som ikke kan ha utviklet seg fra enklere organismer, fordi alle bestanddelene i den må være på plass for at den skal fungere. Opphavsmannen til denne forklaringen, professor i biokjemi Michael Behe, underbygger den ved å sammenligne flageller («påhengsmotorer» for bakterier, bestående av en rekke ulike proteindeler) med en musefelle.

På samme måte som en musefelle ikke vil fungere hvis man fjerner en bestanddel, vil ikke en flagell fungere hvis man tar bort en av proteindelene fra den, påstår Behe. Denne sammenligningen har biologiprofessoren Kenneth Miller tilbakevist ved å trekke frem andre strukturer som er bygd opp av samme type proteiner, men med andre funksjoner. En av flagellens slektninger virker for eksempel som en kanyle. I en kommentar til sammenligningen med musefellen, viser Miller at en musefelle som mangler noen av sine bestanddeler kan ha andre bruksområder. Den kan blant annet fungere som slipsnål.

Spesifiserbar kompleksitet, et argument fremmet av William Dembski, går ut på at komplekse strukturer som har et bestemt formål ikke kan ha oppstått gjennom en tilfeldig prosess. (Kreasjonistene fremstiller Darwins teori om naturlig utvelgelse som «tilfeldighet», til darwinistenes store ergrelse). Det er ifølge Dembski mer sannsynlig at en intelligent designer har laget strukturen.

Ingen av disse teoriene anses som interessante eller troverdige i vitenskapelige kretser. De avvises gjerne som «argumentum ad ignorantiam», en argumentasjonsform som på UiOs nettsider illustreres ved eksempelet «Du kan ikke bevise at Gud ikke finnes, derfor gjør han nettopp det.»

Kreasjonistene foretrekker å drive lobbyvirksomhet overfor utdanningsmyndighetene i de ulike amerikanske delstatene, fremfor å krangle med sine motstandere i den vitenskapelige verden. Overfor et skolestyre har de kortere vei til målet, nemlig klasserommet, og møter mindre motstand enn de møter når de prøver å overbevise darwinister om at evolusjonslæren er feil og Intelligent Design er riktig.

Church of the Flying Spaghetti Monster (FSM) så dagens lys i et brev til Kansas School Board i 2005. Der forlanger den 25-årige fysikeren og profeten Bobby Henderson at hans versjon (eller visjon) av Intelligent Design tilkjennes samme status og plass i det naturvitenskapelige skolepensum, som Intelligent Design og Darwins evolusjonslære. I dette kravet etterligner han kreasjonistene, som hadde fremmet det samme kravet på egne vegne.

Ifølge Henderson foreligger det overveldende vitenskapelig bevis for at verden er skapt av Det flygende spaghettimonsteret, at verden er skapt slik at vi skal tro at den er mye eldre enn den er, at Det flygende spaghettimonsteret bruker sine nudlete ustikkere til å manipulere resultatene av vitenskapelige tester og at global oppvarming, jordskjelv og andre naturkatastrofer skyldes nedgangen i antall sjørøvere siden 1800-tallet.

I brevet til Kansas School Board og i senere skrifter, parodierer Henderson og hans trosfeller kreasjonistenes logikk, forsøkene på å fremstå som vitenskapelig troverdige og deres argumenter for å få innført sine teorier i det naturvitenskapelige skolepensumet. Det fremste av disse argumentene er at elevene har krav på å få vite at det finnes mer enn én teori om verdens og livets opprinnelse og at det er urimelig å holde alternative teorier utenfor. Mot slutten av brevet skriver Henderson:

«I think we can all look forward to the time when these three theories are given equal time in our science classrooms across the country, and eventually the world; One third time for Intelligent Design, one third time for Flying Spaghetti Monsterism, and one third time for logical conjecture based on overwhelming observable evidence.»

Bobby Henderson lot seg ikke forundre over at brevet til Kansas School Board i første omgang gikk upåaktet hen. Men den massive oppslutningen pastafarianismen fikk da han publiserte brevet på Internett, kom som en overraskelse på ham. FSM er blitt et stort fenomen, – noe både fagfolk, entertainere og andre referer til i diskusjoner om Intelligent Design. (Se pastafarianernes offisielle webside, venganza.org).

Bevegelsen hevder nå å ha over ti millioner tilhengere. Henderson har utgitt et eget evangelium, som inneholder «De åtte jeg hadde helst sett at dere lot være å …». Pastafarianerne tror at himmelen er et sted med stripperfabrikker og ølvulkaner og at helvete er som himmelen, bare at ølet er tamt og alle stripperne har kjønnssykdommer.

Latter virker frigjørende og humor er en effektiv form for kritikk. Det urimelige – ofte absurde – i et krav eller pålegg fra en sterk aktør, snus fra noe mørkt og seigt til noe komisk, nærmest ufarlig. Motstand virker mindre vanskelig når saken bringes ned på jorden.

For en fundamentalist er den verste formen for kritikk den som virkelig stiller en sak eller en aktør i et lys de selv ikke liker. Det er derfor de finner en negativ rettskjennelse så utålelig at dommeren blir truet på livet. Som dommeren i saken mellom Kitzmiller og Dover Area School District, John E. Jones, etter at han i desember 2005 fastslo at Intelligent Design ikke er vitenskap og følgelig ikke kan brukes som alternativ til evolusjonslæren. At Jones er en republikaner, innsatt som dommer av de to ID-tilhengerne president George W. Bush og senator Rick Santoro, må ha gjort nederlaget ekstra bittert for kreasjonistene.

En god parodi eller velrettet satire er kritikk god som noen. Mange samfunn straffer fremdeles personer for blasfemi, majestetsfornærmelser og lignende ikkeforbrytelser.

Kontroverser knyttet til islam får mye oppmerksomhet, – Jyllandspostens Muhammedtegninger, Theo van Gogh og Ayaan Hirsi Alis kortfilm Submission og saken om teddybjørnen Mohammed i Sudan. Men forholdet mellom religion og det verdslige samfunn er fortsatt aktuelt i den tradisjonelt kristne verden. Humor er et viktig virkemiddel i debatten om dette forholdet, og vil ikke la seg fjerne fra den.

For at Intelligent Design skal kunne vinne, må vitenskapens representanter gi avkall på vitenskapelig metode, se bort fra alle beviser for evolusjonen som finnes og godta overnaturlige forklaringer på naturfenomener, selv om det finnes naturlige forklaringer på dem. Det amerikanske rettssystemet må forkaste det første grunnlovstillegg og hele den amerikanske opinionen må knebles.

Det er ironisk at forkjemperne for en teori som stadig utvikler seg – om enn bare overfladisk – for å overleve rettslige nederlag, fremholder at evolusjonen er dens sterkeste motsetning. Deres vilje til å snu kappen etter vinden, kan oppfattes som et eksempel på evolusjon i praksis. Når alt kommer til stykket, blir det interessant å se hvem som slutter seg til hvem.

Image: gwarcita (Flickr)