Regjeringen har ikke råd til å tenke på enkeltindivider. Den har ikke råd til å betale prisen for egen asylpolitikk ved å kvalitetssikre utvisningsvedtakene til etiopiske asylsøkere. I stedet lar de etiopiske dissidenter betale prisen.

Hvis regjeringen skal tvangsreturnere flere hundre asylsøkere til Etiopia, bør det ikke hefte noen tvil ved behandlingen av deres asylsøknader. Dette kan ikke regjeringen være sikker på i denne saken.

I asylpolitikken har ikke regjeringen «den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider. Vi må også vurdere konsekvensene av politiske vedtak», sier Pål Lønseth. Om de etiopiske asylsøkerne som har fått endelig avslag gjentar regjeringens folk at deres vedtak er et resultat av en grundig og individuell behandling.

Rune Berglund Steen, Siegfried Pausewang og Kjetil Tronvoll har gått gjennom hundrevis av slike saker og kommet til at dette sannsynligvis ikke stemmer. Avslagene er ofte «svært standardiserte, preget av overfladiske formuleringer som syntes faktuelt svake».

Dette betyr at det hefter tvil ved avslagene, en tvil som ikke forsvinner av seg selv.

Det har så langt ikke vært mulig å returnere asylsøkere til Etiopia. Regjeringen har derfor vært avhengig av at personer med endelig avslag returnerer frivillig. I mangel av en returavtale, har de derfor fratatt disse folkene alle muligheter til å forsørge seg selv og sine familier, såvel som de fleste andre rettigheter. Tanken har sannsynligvis vært at livet som rettighetsløs, fratatt enhver mulighet til å forbedre sin egen livssituasjon, ville «motivere» disse folkene til å returnere likevel. Dette er utpressing av noen av samfunnets svakeste. At en sosialdemokratisk regjering oppretter en lavkaste og tillater mennesker å leve under slike groteske forhold, vil trolig bli stående som et mørk kapittel i norsk historie.

I tillegg til det tvilsomme i UDI og UNEs behandling av etiopernes asylsøknader, kommer myndighetenes fornektelse av forholdene i Etiopia. Selv om de aktuelle avslagene hadde vært resultatet av en grundig, individuell behandling, burde menneskerettighetssituasjonen i Etiopia være nok til å gi en ny behandling. At mange av disse asylsøkerne har drevet politisk virksomhet fra Norge, er i seg selv nok til å skape velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Etiopia. Ikke minst siden etiopiske styresmakter sier rett ut at slike personer står i fare for å blir forfulgt ved retur.

En plakat ved Meskel Square i Etiopias hovedstad, Addis Abeba, opplyser om at landets statsminister gjennom mer enn tjue år er en "afrikansk leder forpliktet til demokrati, fred og utvikling". Dette er trolig hva den norske regjeringen baserer sine vurderinger av landets totalitære regime på.

Regjeringens syn på Etiopia synes å være et resultat av politiske vedtak og politisk ønsketenkning, snarere enn faktisk kunnskap. Ikke bare med hensyn til tvangsreturnerte asylsøkeres sikkerhet, – nesten all omtale av landet er positiv. Regjeringens omtale av Etiopia som en suksesshistorie og som et land i stor økonomisk og sosial vekst, står i et totalt motsetningsforhold til hva folk fortalte meg under et opphold i Etiopia sommeren 2011.

En etiopisk forretningsmann som nå har forlatt landet hadde følgende fremstilling av situasjonen: Etiopia er en minusøkonomi som ikke opplever noen vekst overhodet. 75% av økonomien består av penger fra USA og Europa i bytte mot at Etiopia tar seg av deres krigføring i nabolandene. Han mente at Norge burde stanse all bistand til det etiopiske regimet, fordi det bare bidrar til å konsolidere Meles Zenawis regime. 1400 etiopere skaffer seg hver måned visum til Sudan for å søke arbeid der, fordi det ikke finnes arbeid i Etiopia. Alt entreprenørskap som ikke er i regi av regimet selv blir sabotert, forretnings- og byggesøknader treneres og de beste ideene blir stjålet og realisert av regimet selv før behandlingen av søknadene er ferdigstilt. Han frarådet på det sterkeste utenlandske investorer å plassere pengene sine i Etiopia.

Denne advarselen gjelder sannsynligvis bare investorer som ønsker å bidra til en type vekst som kommer samfunnet og befolkningen til gode. Multinasjonale selskaper som kjøper og ødelegger fruktbart land etter at folkene som bor der er fordrevet, har trolig gode muligheter for å tjene penger en stund.

En amanuensis ved et universitet mente at all kritikk av regimet er umulig. For å kunne leve i fred er det en absolutt forutsetning at man holder seg unna politikk.

Enhver som besøker Etiopia vil, med mindre han representerer den norske regjering, legge merke til at landet er fullstendig skakkjørt. Ikke bare lever befolkningen i fattigdom, men fattigdommen er absolutt allestedsnærværende. Det er opprørende i seg selv. Enda mer opprørende er følelsen av hvor unødvendig denne tilstanden er. Et regime som ønsket å forbedre situasjonen for innbyggerne, ville stimulere til økt næringsvirksomhet, forsøke å skape arbeidsplasser, bidra til å styrke kvinners stilling osv. Det etiopiske regimet går aktivt inn for å holde befolkningen nede og i elendighet.

Det er naturligvis en teoretisk mulighet for at den norske regjering forstår situasjonen i Etiopia bedre enn meg og de folkene jeg traff i Etiopia. Og Amnesty International, Human Rights Watch, Reporters Without Borders, US State Department og andre. Dette er imidlertid en mulighet med svært lav sannsynlighet.

Regjeringens forsvar for sin asylpolitikk er at de må tenke helhetlig, være konsekvente og – kanskje viktigst av alt – sende signaler til potensielle lykkejegere og menneskesmuglere.

Ved å ignorere alle opplysninger som ikke støtter regjeringens syn, er det umulig å ta ansvar for en helhet. Kritikken av avslagene til de etiopiske asylsøkerne utgjør en del av helheten. Politisk aktivisme mot Zenawis regime fra Norge er en del av helheten. Det er også menneskerettighetssituasjonen i Etiopia og humanitære forhold knyttet til lang botid i Norge. Så lenge regjeringen later som om disse tingene ikke er en del av helheten, bør de ikke ta ordet «helhet» i sin munn. Like lite som de bør bruke ordet «frivillig» om returer etter utpressing og andre former for maktmisbruk.

Regjeringen oppfatter etter eget utsagn hensynet til individet som en luksusartikkel. En luksusartikkel vi ikke har råd til.

Derimot har regjeringen råd til å returnere mennesker til et land der de risikerer forfølgelse og bestialske overgrep. Den har råd til å overse overveldende materiale som gjør at asylsøkernes frykt er velbegrunnet. Og den har råd til å late som om disse menneskene har fått en grundig, individuell behandling av sine asylsøknader, til tross for at ingenting støtter et slikt syn.

Regjeringen er svært fornøyd med utviklingen når det gjelder strømmen av asylsøkere til Norge. Antallet asylsøkere har gått ned og andelen av personer som får asyl har gått opp. Dette er en suksesshistorie, mener regjeringen. Og utviklingen skal tydeligvis fortsette, for enhver pris. Regjeringens image i asylpolitikken er en PR-kampanje av så stor viktighet at blodet til etiopiske dissidenter og fremtiden til deres barn er en rimelig pris å betale.

Det formidable engasjementet vanlige folk viser for asylbarna i Norge er oppløftende. Regjeringens behandling av disse barna er et eksempel på hvordan den nye asylpolitikken rammer. Konsekvensene av å innføre et kastesystem (underklasse er et for svakt uttrykk) er langvarige for de enkeltmenneskene det gjelder… men enkeltmennesker har ikke regjeringen råd til å bry seg med.

Noe av grunnen til dette fantastiske engasjementet er at enkeltmennesker er løftet frem i lyset. Den store gruppen av etiopiske asylsøkere har dessverre ikke fått like mye oppmerksomhet.

Hvis man ønsker å skape oppmerksomhet om en gruppe mennesker, er det alltid mye lettere når målet er allmenn fordømmelse enn når man ønsker å synliggjøre urett som begås.

Regjeringens strategi når de snakker om denne gruppen, er bruk av negative karakteristikker (returnektere som skyver barna foran seg, for eksempel), et ensidig fokus på hensynet til «konsekvensene av politiske vedtak» (noe de diskuterer som om tortur og fengsling av returnerte dissidenter IKKE er en konsekvens av politiske vedtak) og en fremstilling av asylsøkere som antyder at maktforholdet mellom dem og norske myndigheter er likevektig.

Når man ser nærmere på denne saken, er det tydelig at regjeringens fremstilling er feilaktig og utelukkende basert på hvordan regjeringen har lyst til at virkeligheten skal være. Ikke hvordan virkeligheten er. Jeg håper opposisjonen på Stortinget, innad i regjeringspartiene og ute i befolkningen, i større grad ser forbi regjeringens retorikk og at motstanden mot behandlingen av de etiopiske asylsøkerne øker, selv om denne gruppen skulle fortsette å fremstå som noe upersonlig.

Jeg er en tilhenger av å returnere personer som forsøker å misbruke asylinstituttet. Men et avslag er en potensiell dødsdom for den det gjelder, derfor har myndighetene et meget tungt ansvar i kvalitetssikring av det arbeidet som UDI og UNE gjør.

Jeg mener også at individet er ukrenkelig og at menneskerettighetene bør komme alle mennesker til del. Å deportere norske barn fordi man mener at foreldrene har forsøkt å misbruke asylinstituttet, eller fordi det antas å ha en allmennpreventiv effekt, hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn. Det regjeringen sier, er at barn av asylsøkere ikke er egne rettssubjekter, og at selv om de var det, så har vi ikke råd til å ta hensyn til dem.

Jeg ønsker å holde regjeringen ansvarlig hvis den returnerer asylsøkere til Etiopia, og det ender med at disse havner i fengsel, eller i Etiopias torturceller, eller forsvinner om natten og dukker opp døde i en elv eller et skogholt. Men regjeringen har returnert folk til slike sjebner før, så det det er lite sannsynlig at mitt ønske går i oppfyllelse. Kanskje er det derfor regjeringen har råd til å føre sin politikk? Uansett hva som skjer med disse enkeltmenneskene, vil de aldri kunne stille den norske regjering til ansvar for det. Ingen må gå fra sine stillinger, ingen må utbetale erstatninger eller gi andre former for oppreisning. Norges regjering kan fortsette arbeidet med å forhindre velgere i å flykte til høyre, late som om bistand kommer den etiopiske befolkningen til gode, feire oppnåelsen av sine tusenårsmål mens de lobber etter staselige jobber i FN og andre former for prestisje i det internasjonale miljøet av maktmennesker, hvor idealiserte fremstillinger og flatterende statistikk utklasser virkeligheten hver gang.

Som mangeårig Arbeiderparti-velger føler jeg bunnløs skuffelse over den politikken som nå føres. Jeg føler meg som en forræder fordi jeg først overtalte min etiopiske kone til å ta i bruk stemmeretten i Norge og deretter til å stemme på et «rød-grønt» alternativ.

Jeg oppforderer alle som befinner seg i Oslo i kveld (14. mars) til å stille opp ved Stortinget klokken 18:00 og delta i Lystog til støtte for etiopiske asylsøkere.

Først publisert på Dagsavisen.no – Nye meninger den 14. mars 2012.